Helt siden jeg kom hjem har jeg følt meg veldig utrygg. Det er kanskje ikke så rart. Alt er jo så nytt. Ny livssituasjon hvor jeg bor for meg selv for første gang. Alt som må gjøres i leiligheten og hverdagen som jeg må lære meg, ny psykolog, ny psykiater, ny fastlege, nye folk fra hjemmetjenesten. Det å være alene hele tiden. Alt som må passes på ift økonomi, praktiske ting, diverse møter osv. Alt er så nytt og utrygt.
Mesteparten av tiden er jeg alene, og når jeg er alene er
jeg full av angst. Redd for å dissosiere, redd for å dø, redd for å gå ut, redd
for å gå ut av sofaen. Sofaen har liksom blitt min trygge plass. Jeg sliter veldig med hallusinasjoner. Jeg ser
og hører ting fra fortiden min. når jeg opplever det skjer det noe i kroppen. Det
blir satt i gang en voldsom reaksjon hver gang. Kroppen min husker. Det blir
nesten som å gjenoppleve. Og selv om jeg
skjønner at det ikke er ekte, så er det så ekte som det kan bli der og da. Dette
skjer veldig mye, og sammen med angsten ender det med at jeg dissosierer veldig
mange timer i døgnet.
I tillegg så er det denne utmattelsen som har kommet. Det er ikke overaskende for meg at jeg har
fått en slik reaksjon. Jeg og kroppen min har vært gjennom så mye i så mange
år. Så det er ikke rart eller
overaskende.
Jeg vet jo at dette er en fase jeg bare må gjennom. Og jeg
prøver å tenke på alt jeg faktisk mestrer, med tanke på hvordan det har vært de
siste 13 årene. Så egentlig er det jo helt utrolig for hver dag jeg fortsatt er
her i leiligheten. Men jeg bruker mye tid på å stresse, og tenke på alt jeg
skulle gjort, alt jeg skulle mestret, og at det at selve tiden går, gjør at jeg
blir sint på meg selv. Det er jo masse jeg ønsker å få til. Jeg har så lyst å
glemme fortiden min, få en pause, for jeg føler jeg blir jaget av den hver
eneste dag. Nå har jeg alltid vært en utålmodig sjel, jeg har alltid ønsket å vært
tre skritt foran der jeg egentlig er. Og jeg vet jo at jeg må leve med fortiden
min og utfordringene mine. Det er bare at det er så krevende og vondt. Og jeg
blir så lei innimellom. Det er vanskelig å akseptere at det skal være sånn. Men
jeg vet med meg selv at jeg får ikke gjort noe med fortiden min. sånn er det
bare. Det finnes vel bare en grense for meg å hvor mye jeg må tåle innimellom.
Så jeg får prøve å være
tålmodig og at jeg bare må bruk tid. Jeg har jo tid. Det er det jeg har. Jeg har
tid og jeg har et valg. Hver eneste dag. Jeg kan velge å fokusere på alt jeg
ikke klarer og irritere meg over alle utfordringene, hate meg selv og være
utålmodig. Eller jeg kan velge å på tross av alt som er vondt og alle
utfordringene, forholde meg til at jeg kan be om hjelp, at jeg kan fokusere på
alt jeg får til, at jeg har tid og være litt raus med meg selv. Fokusere på alt
som er bra. Prøve å kose meg så mye jeg kan. Gjøre alt det nødvendige, og
akseptere hvordan jeg har det akkurat her og nå. Akseptere følelsene.
Jeg har kommet langt. Det er ikke mer enn et halvt år siden
jeg fortsatt lå i reimer på skjermet avdeling med fastvakt på østmarka. Det er
ikke lenger enn et halvt år siden jeg fikk livet snudd på hodet og begynte på
en forferdelig tøff og krevende vei, der jeg måtte lære alt jeg skulle ha gjort
gjennom hele livet mitt på bare noen måneder, der jeg skulle eksponere meg i en
ny og ukjent verden, og inni meg selv, en skadet og krenket og ødelagt sjel, og
alle de tøffe takene jeg måtte face. Det
er ikke mer enn sju uker siden jeg ble utskrevet fra psykisk helsevern for
første gang på flere år, og skulle inn i en tilværelse jeg aldri har vært før,
der alt var nytt og utrygt, der jeg var den som skulle ha alt ansvar for meg selv
og mitt liv, etter 13 år der andre har hatt ansvar for meg, og tatt valg for
meg..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
gode ord dør sist