torsdag 3. november 2016

Å være ensom, blant andre


    Når jeg skriver at jeg føler meg alene, mener jeg ikke at jeg fysisk er alene hele tiden. Jeg får oppfølging flere ganger i døgnet. Og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg vet også at det jeg har mange der ute som bryr seg, noe som også betyr mye for meg.
Når jeg sier jeg føler meg alene, mener jeg at jeg føler meg alene med traumene som jager meg hele tiden,  med angsten som er så sterk at jeg rister,får PNES-anfall,dissosierer,hallusinasjoner,jeg ser og hører alt jeg er livredd for. De konstante magesmertene og smerte toppene. Pluss alle de andre utfordringene.spiseforstyrrelsen medisin nedtrapping, kroppslige utfordringer og veien jeg har foran meg som jeg vet jeg må gå for at jeg skal kunne få det livet jeg vil ha og bli hel. 
Jeg vet jeg får hjelp, men alle disse utfordringene er det jeg som må stå i, slite med og leve med hver dag. Det er ensomt og utrolig krevende å leve med, og jeg føler meg ensom i min kropp,og i min lidelse. Det finnes ingen pauseknapp, ingen kan ta over for meg, og tanken på at dette er noe jeg må leve med resten av livet er overveldende, vondt og ensomt.  Det er litt som å være på månen, mens alle rundt meg er på jorda. Jeg lever i min egen verden. 
Jeg er meg, med min historie. 
Det er nok vanskeligst når håpløsheten kommer fordi det topper seg noen ganger når jeg har det vanskelig, og at jeg da ikke kan trøste meg med at det går over, eller det blir bedre. Det er litt mer som at utfordringene er der hele tiden, og at jeg har timer der alt er vondt, men så har jeg de timene jeg klarer å til tross for utfordringene gjøre det beste ut av ting og "skape min egen sol",eller at andre gleder meg.
Jeg er veldig heldig❤ jeg har mange mennesker som bryr seg. Jeg får god hjelp. Og jeg har en fantastisk sammensveiset familie full av kjærlighet og omsorg som betyr alt for meg❤ jeg har venner som bryr seg, som jeg virkelig håper å ta opp kontakten med igjen. 
Og disse tingene er jeg takknemlig for. 
Så jeg er heldig. Det er ikke synd på meg. Dette innlegget handler ikke om å "klage",så noe vis. Jeg vil være åpen om hvordan det kan føles å for mange. Det å føle seg alene og ensom, selv om man har mange mennesker rundt seg. 
Det er nok mange flere enn man tror, og det er vanskelig, for det vises ikke utenpå, og det er ikke enkelt i dagens samfunn å si sånne ting med ord. Kanskje uttrykker man det på andre måter.

 Det gjorde jeg.  
Det er menneskelig å føle det man føler, uansett hva det er. 

Jeg føler meg heldig, selv om jeg har et tøft liv. Og jeg føler meg heldig som fikk sjansen jeg fikk på bet til å lære meg å leve med og håndtere utfordringene mine, slik at jeg kan fungere så godt som mulig. 
Jeg sier ikke at jeg innimellom tenker på hvordan livet mitt kunne vært, når jeg ser hvor vennene mine er i dag. Men det kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre noe med er valgene mine her og nå. Det eneste som skiller meg og vennene mine er valgene Som er tatt. Selv om det høres for enkelt ut. Jeg sier ikke at jeg kunne gjort noe annerledes,  jeg sier at det er kun valgene våre som betyr noe om hvilken vei vi velger å gå. Det er menneskelig å lengte etter et annerledes liv når ting er håpløst, men jeg har aldri vært bitter, for jeg har opplevd så mye og så mange mennesker og lært så mye på min reise. Og selv om livet mitt er tøft, så gjør det at man får et annet perspektiv på ting slik at man verdsetter de gode øyeblikkene på en annen måte. 

Jeg er ikke et offer. Jeg fikk muligheten til å velge å være et menneske. Jeg trodde ikke det var mulig, for jeg har vært offer i forferdelige ting, men jeg kan hver dag ta et valg å forholde meg til ting anerledes, ta ansvar, føle det som kommer og jobbe med meg selv. Den eneste som kan gjøre med til et offer i ettertid, her og nå, er meg selv. På tross av at jeg er et menneske med mange utfordringer, kan jeg velge å ikke være et offer. 

Jeg tror mange kanskje kan kjenne seg igjen i den ensomhetsfølelsen. Og selv om det er ubehagelig, kanskje tørr du i et sekund å kjenne etter. Og da kan du si til deg selv. Jeg er bare menneskelig. Sånn er det for meg. Sånn er det for mange.

Dessverre så er det mange flere enn du tror som føler det samme, selv om det ikke ser sånn ut på Facebook, selv om man aldri har hørt noen sagt det høyt. Uansett hva man føler, så er det nok mer normalt Enn en skulle tro.



~Frida~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist