lørdag 24. september 2016

Hvordan oppfølging jeg skal ha hjemme

jeg har fått en del spørsmål om veien videre,hvordan opplegg jeg skal ha når jeg kommer hjem osv. Tenkte jeg skulle skrive litt om det. Jeg driver for fullt å forbereder alt som skal være på plass til jeg kommer hjem. Søker kommunale tjenester, har videokonferansemøter med dps og jobber med team-koordinatoren min med alt som må på plass. Planen var jo egentlig at jeg skulle reise herfra og flytte inn i en omsorgsbolig, noe som ville vært veldig aktuelt for meg nå i en overgangsperiode. Men på grunn av en lang kamp med kommunen der det er konflikt etter konflikt og uverdig og uproffesjonell behandling, der de ikke gjør jobben sin, har jeg fått avslag på omsorgsbolig. Selv om jeg har blitt lovet det. Men jeg har insekt at denne konflikten ikke handler om meg lenger. Dette går over meg,men det går utover meg. Jeg må si at det er sårt å være offer for denne kampen. Det får ikke følelsene mine at jeg føler meg til bry, verdiløs, uvelkommen til å bli mindre. Skal ikke utbrodere dette mer nå. Rettferdigheten skal seire en dag. Så vi har jobbet mye de siste ukene med å få på plass tjenester og oppfølging i den private leiligheten jeg allerede har. Så når jeg reiser herfra neste onsdag 5.okt reiser jeg rett hjem i leiligheten min. Der blir jeg møtt av en av personalet fra dpsn. Så reiser jeg til dpsn på kvelden. Den første uka hjemme har jeg fått tilbud av dpsn til å være der fra Kl. 18.00 og sove der og dra Kl. 10.00 tilbake til leiligheten. Tre ganger i uka vil jeg få besøk av dpsn i leiligheten,og to ganger i uka skal jeg til poliklinisk behandler. Etter den første uka vil jeg være utskrevet fra dps og kun få de besøkene tre ganger i uka,og to timer to ganger i uka med poliklinisk behandler. Jeg har også søkt kommunale tjenester som sammen med dpsn forhåpentligvis gi meg den hjelpen og støyen og tryggheten jeg trenger for å kunne klare målet mitt om å fungere best mulig og ha det best mulig til tross for alle utfordringene mine. Jeg prøver å tenke at dette er en prosess der målet er at jeg skal tilbake til bet og fullføre. Det er nok vanskelig for andre å skjønne alt, og hvordan bet-modellen fungerer. Det er litt sånn at bet er en prosess der alt blir verre og verre helt til man kommer ut på andre enden. Når man har satt seg selv fri fra fangenskapet sitt. Jeg er ikke gjennom enda, så utfordringene mine er på en måte verre og tyngre nå enn da jeg kom. Jeg vet det vil bli lettere når jeg er ferdigbehandlet, men det er jeg ikke. Så jeg har litt av en jobb med å forholde meg til alle utfordringene mine. Men selv om jeg har utfordringer så har jeg blitt my bedre på mange områder. Så selv om utfordringene er tunge har jeg mye bedre forutsetninger til å håndtere og forholde meg til dem. men jeg må si at jeg er spent...veldig spent,redd, nervøs og nysgjerrig. Jeg gleder meg vertfall til å komme litt nærere familie og venner igjen. Jeg ser også frem til når alt det praktiske er i orden og jeg kan senke skuldrene litt og hvile. Jeg er totalt utmatte etter disse krevende månedene. Kunne sovet i et par uker i strekk. ~Frida~

fredag 23. september 2016

Jeg åpner døren til det nye, idet jeg lukker døren til det gamle

jeg teller timer og minutter. Kroppen min er full av frykt. Som om at noe er farlig. Det er kanskje de tankene som dukker opp i hodet og. "Dette går ikke, det er for vondt". Men selv om ubehaget er stort, og følelsen livredd hat fått en ny betydning, så er ikke dette farlig. Det er jo sånn med alle følelser. De er utrolig vonde å kjenne på,og ubehaget gjør at tanker som at "det går ikke,det er umulig,jeg klarer ikke" dukker opp. Jeg regner med at den første tiden min hjemme, kommer til å være preget av masse overveldende følelser. Jeg føler at jeg har mange nye verktøy til å klare å forholde meg til det, og jeg bruker dette hver dag. Jeg ser for meg at når jeg kommer hjem for første gang UTSKREVET fra psykisk helsevern,for første gang alene, for første gang er jeg den personen som skal ta ansvar for alt, idet jeg for første gang lukker opp døren til hjemmet mitt,samtidig som jeg lukker igjen døren til psykiatrien, da kommer det nok til å bli overveldende. Da kommer jeg nok til å face en helt ny utfordring. Jeg har lært å gjøre ting på tross av,og jeg begynner å bli ganske go på det og. Det å forholde meg til alt hver dag når jeg kommer hjem og gjøre alt det nødvendige, blir min jobb,på tross av alle hindringer som angst,ensomhet,likegyldighet,unnvikelsestrangen. Heldigvis er jeg ikke alene. Jeg kommer til å få hjelp, Mn dette kommer til å bli en helt ny verden for meg. På mange måter føler jeg at ryggsekken min med utfordringer er mye tygge enn da jeg kom til bet. Det handler nok om at jeg er bevisst på alt,alt jeg velger og alt jeg velger bort,og alt det innebærer, at jeg er den som skal ta ansvar for alt, det å ha kontakt med kroppen min. når det er så mye som er så vondt,.og når det er så mange utfordringer både psykisk og fysisk,er det lett å drukne i det. Jeg har jobbet litt med å på tross av alt som er vondt,å prøve å fokusere på alt som er bra i livet mitt. Hvis jeg skal klare å overleve,eller leve, så trenger jeg å fokusere å ta inn alt det gode, Mn jeg vet jeg må jobbe for det gode. Alt som er vondt tar stor plass,Mn in the end er det faktisk opp til meg hva jeg vil gi plass til i nuet. om under to uker reiser jeg hjem. For første gang reiser jeg hjem, istedenfor fra et sykehus til et annet. Jeg er ikke klar, Mn etter det jeg har lært,blir man aldri klar. Alt som er nytt er noe jeg bare må gjennom. Sånn er det for alt og alle. Også meg. Men jeg skal gi alt. På tross av alt. Så skal jeg gjøre så godt jeg kan.
~Frida~

mandag 12. september 2016

"Uferdig" - 3 uker igjen

noen ganger tblir ikke ting som man forventer,eller håper på. Noen ganger skjer det ting som gjør at livet blir snudd på hodet. Noen ganger må man gi slipp på en drøm, og jobbe med å peile inn en ny kurs. Noen ganger tar ting lenger tid enn man kanskje føler man har, klarer eller har forventer. Jeg har lært at sånn er livet. Sånn er livet til enkelte... Sånn er livet mitt. Jeg har kjempet halve livet mitt, i håp om få slippe å ha det så vondt, at noen skal fikse meg, at jeg skal bli frisk, at det skal skje et mirakel. Det tenkte jeg da jeg gikk inn døren her også. Det tror jeg er naturlig for å overleve noen ganger, å tenke at ting skal bli bra. Det jeg fort lærte her er at jeg måtte gi slipp på disse tankene og disse forventningene. Og det er utrolig vanskelig, når man har så mange utfordringer både fysisk og psykisk. Når alt gjør så forferdelig vondt. Det å akseptere at disse tingene vil være der resten av livet, er vanskelig. Det skaper mye sorg, fortvilelse, frustrasjon, skyld og sinne. Jeg har tenkt så mange ganger iløpet av dette oppholdet at det er umulig.Mn jeg har jo sett flere ganger at det umulige går ann å jobbe med og gjøre mer håndterlig. Mn det er utrolig tøft, hvertfall når man står i en floke av så kompliserte ting at alt føles umulig. Hvor skal jeg starte? det føles så overveldende, så altoppslukende . Jeg har fått med meg mye på denne reisen. Jeg har gått fra å være ett offer til en mye mer selvstendig menneske, et velgende menneske som er mye mer bevisst, et menneske som tar ansvar for eget liv,egne valg og som har verdier og som er selvhevede. Jeg har brutt mange mønster og utfordret meg på ting jeg var livredd for å gjøre,på tross av alle hindringer som har oppstått. Hindringer som at at å gjøre ting på tross av at jeg ikke tørr,at jeg har vært livredd, på tross av risikofaktorer som gjør at jeg føler jeg har balansert på en knivvegg. På tross av at ting har gjort forferdelig vondt både fysisk og psykisk,på tross av at ting har føltes umulig,på tross av at jeg store deler av tiden har vært så langt nede som jeg ikke trodde var mulig,på tross av at når jeg hadde trodd at ting ikke kunne blitt verre,så har det blitt det. På tross av at jeg visste at det ville bli verre enn verst hvis jeg gikk inn i noe. Noen ganger har denne kampen vært umenneskelig. Men jeg er her. Jeg kjemper fortsatt. Jeg er sliten. Jeg er redd. Jeg føler fortsatt at ting er umulig. Det er mye som er så vondt og overveldende at jeg ikke begriper hvordan jeg skal komme gjennom. Utfordringen er å tenke at jeg ikke skal komme gjennom,for det vil ikke bli bedre. Utfordringen er å tenke å akseptere at SÅNN ER DET. SÅNN ER DET FOR MEG. Mn jeg velger fortsatt å stå opp. Jeg velger å stå i det å jobbe med meg selv, på tross av alt. Jeg velger å fortsette å leve. Jeg velger å innimellom akseptere at det er sånn,og gjøre det beste ut av ting. Jeg har startet på en prosess i livet mitt. Jeg har vært her i 5 måneder nå. Jeg har fått så mye igjen. Jeg trenger fortsatt å jobbe med at jeg fortsatt ikke klarer å gi slipp på at noen skal fikse meg eller ta bort smerten min. I stunder er ting så vondt at det er vanskelig å skjønne hvorfor det er sånn,hvorfor jeg skal ha det sånn. Det tar tid. det tar tid å akseptere at den eneste som kan hjelpe meg,er meg selv. Jeg har startet på en prosess. Og ting ble ikke slik som forventet. Ting var mer krevende enn jeg kunne begripe. Ting krevde lenger tid. Jeg reiser hjem om 3 uker. Jeg er livredd. Mer redd enn jeg føler jeg kan takle. Jeg reiser hjem uten å være gjennom. Jeg er ikke ferdig. Selv om jeg skal skal tilbake hit til bet å ta den siste finalerunden om en stund, og at dette er en prosess,og at det jeg trenger nå er å reise hjem og prøve meg, tenke meg om, hvile,jobbe hardt, finne ut hva jeg vil,og forbedre meg til den siste kneika. Jeg synes det er vanskelig å reise hjem uten å være der jeg ønsket å være. Det kommer til å bli hardt. Mye hardere enn det var før jeg kom hit. Men jeg vet med tanke på andre som har vært gjennom bet, at det vil bli verdt det til slutt. At jeg vil bli hel og finne måter å håndtere alle utfordringene mine. Jeg tror på mange måter at nøkkelen er aksept. Jeg må akseptere ting for å kunne ta den siste kneika. Kneika høres kanskje enkelt ut. Det høres kanskje rart ut at jeg ikke tar det nå. Men kneika vil bli mye mer krevende og vondt enn det jeg har vært gjennom hittil. Det er umulig å skjønne hvordan det er å jobbe med seg selv med bet-modellen. Man må erfare det selv for å begripe. Det er en utfordring også. At jeg er den eneste som sitter med kunnskapen og erfaringene,og at jeg fortsatt trenger hjelp fra helsevesenet. Helsevesenet er fullt av bjørnetjenester. Det å være sterk I meg selv å sette grenser ift hva jeg trenger og hva jeg ikke trenger (bjørnetjenester ),,når ting stormer blir tøft. Heldigvis skal bet-teamet mitt følge meg og de som skal hjelpe meg i tiden jeg er hjemme,frem til jeg skal tilbake. Jeg er heldig sånn sett. Så jeg reiser "uferdig","uhel", og med flere utfordringer hjem til trøndelag om tre uker,Mn jeg skal klare det. Jeg vet hvor jeg skal ende opp til slutt. Så jeg skal klare å stå i dette. Det blir ikke lett. Mn jeg er mye erfaring og kunnskap rikere og har det jeg trenger for å klare det. ~Frida~

søndag 11. september 2016

Pårørende - de fortjener å bli sett og hørt og respektert for smerten sin på lik linje som den syke

Noen tenker kanskje at pårørende til de som har syke barn må ha det vondt og reddde. Mn de bør da likevel klare å jobbe.vi har alle våre utfordringer lissom. Andre forstår hvordan omfanget av frykt og angst og lengsel etter barnets tilfriskning kan være fordi de har opplevd vonde ting selv. Uvitende folk, eller folk som ikke har nok kunnskap og erfaring innen emne tenker at kanskje pårørende er late som ikke gidder å jobbe.alle har noen utfordringer,Mn legger seg ikke ned å blir der nede foralltid. Men ingen har nok forutsetning til å skjønne hvordan det er å være pårørende til et sykt barn før man har opplevd det selv,eller lignende.ikke en gang en psykologspesialist vet hvordan det føles på kroppen, de kan skjønne omfanget av hvordan det kan føles, mn med mindre de ikke har opplevd det selv, kan selv ikke de forstå helt. Noen ønsker kanskje å forstå, og vil hjelpe, og støtter pårørende, selv om de ikke kan ta bort smerten, så er de der å støtter likevel. Det er kanskje vanskelig for folk å vite hva man skal si eller hvordan man skal forholde seg til pårørende eller syke, er det ikke litt sånn. Noen tenker kanskje at jeg overdriver når jeg skriver om dette. Men helt ærlig, er ikke pårørende litt glemt eller at det alltid er fokus på å ta vare på den syke. Friske folk kan ta vare på seg selv uansett, eller? Det er lett å tenke det. I noen sykdomstyper er det organisasjoner og støttegrupper for pårørende. Det er ikke enkelt å være pårørende i lange sykdomsperider. Man tenker kanskje selv at barnet er viktigst, så glemmer man å forhokde seg til egne følelser og egne behov. Det blir ikke plass til det, man må være sterk for barnet sitt. Mn hva skjer når man fortrenger så mange vonde følelser over tid? Man går på veggen til slutt, og man føler seg ensom i smerten. At barnet er sykt i en uke,to måneder eller over flere år, Følelsene vokser for hver dag barnet er sykt. jeg sa nettopp hade til mamma. I bilen fortalte hun meg med hele sitt hjerte gråtende hvordan det var for henne hver dag. Å våkne opp hver dag uten å vite om jeg var i live. Mamma beskrev hvor redd og trist og sint hun er og hva det gjør med henne at jeg er så syk og at vi har erfart at hva som helst kan skje med meg,når som helst,og fortvilende kan ikke hun hjelpe,fordi jeg må hjelpe seg selv. Det som har skjedd med meg,har skjedd med hele familien min. En mors kjærlighet for barnet gjør at man gjør hva som helst og kjemper for barnet. Min mor har kjempet for meg og med mEg mot alt vi har måttet møte av mennesker,konflikter og sykdom i 12 heftige slitsomme krevende år. Kroppen er i alarmberedskap hele tiden. Følelsene tar så mye plass at det blir vanskeligere å forholde seg til "livet" Pasienten er alltid i sentrum og har med seg en viktig historie,Mn hva med pårørende og deres historie? Hvem tar vare på dem? Så tenk deg om før du dømmer pårørende. Tenk deg om neste gang du går forbi,istedenfor å si "hei, jeg tenker på dere og håper det går bra. Skjønner at ting er slitsomt og vondt", eller bare "hei". Vi mennesker kjemper for å forstå alt,Mn vi kan ikke forstå alt,men det betyr ikke at man ikke kan være et medmenneske og støtte hverandre. Noen ganger er den beste trøsten å bli sett og det å vite at man ikke er alene. Vi mennesker har også vanskelig for å si ting som de er. Det er en sperre,og det er ubehagelig å ggjøre det. Vi har alle våre utfordringer i livet. Noen flere og mer uutfordrende,Mn alle er like viktige,og alle fortjener å bli sett og hørt,og ikke dømt. Selv om vi ikke forstår,kan vi være et medmenneske. ~Frida~