lørdag 26. september 2015

Friheten- bort fra bulimi

 Jeg har fått endel spørsmål om jeg kunne skrive litt om hvordan jeg plutselig fikk bulimien under kontroll. Det kan jeg selvfølgelig prøve på, i håp om at det kan hjelpe andre også.

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser halve livet. Jeg kan skrive litt hvordan mitt forhold til mat har vært og hvordan det er i dag. Tidligere hadde jeg et veldig forvrengt forhold til mat. Jeg var livredd for absolutt alt som inneholdt kalorier. Absolutt alt. Uansett om det var snakk om 20 kalorier eller 500 kalorier hadde jeg alltid en ubeskrivelig angst hver gang det var mat i magen min. Det gav meg en følelse av at jeg var skitten. Den følelsen var lammende fordi jeg hadde så mye angst knyttet til den følelsen. Mat i magen skapte skittenhetsfølelsen som igjen fremprovosere traumer fra min barndom.
Hvis jeg hadde mat i magen kunne jeg trene i timesvis for å få kaloriene bort til forsvinne. Følelsene til å forsvinne.
Plutselig oppdaget jeg at jeg kunne kaste opp maten. Følelsen av å kunne kontrollere disse følelsene maten i magen fikk frem,gav meg en følelse av ro i kroppen. Jeg kunne kontrollere å få skittenhetsfølelsen ut av kroppen min. Hver gang jeg kastet opp ble jeg ren igjen. Dette ble en besettelse og avhengighet. Jeg hadde mange forvrengte tanker rundt mat og kroppen min.
Jeg hadde og har blant annet en følelse om at enten gjøres noe 0% eller 100%. Ift trening trente jeg enten ingenting eller hele tiden. Ift mat spiste jeg enten ingenting eller alt,og lot bulimien herje.
Jeg hadde så forvrengt forhold til mat.
Jeg prøvde i mange år å finne ut hvordan jeg kunne få et mer normalt forhold til mat,hvordan jeg skulle få bulimien under kontroll eller hvordan jeg skulle få endret tvangstanker. Det var alltid alt eller ingenting,alt annet skapte uutholdelige angstanfall. Så jeg ungikk å gjøre noe annet enn å forholde meg jeg tvangstankene.
Jeg prøvde så hardt. Men angsten og "bivirkningene" av å eksponere meg ift mat skapte så mye ubehagelige følelser. Jeg klarte det aldri. Jeg klarte ikke å stå i følelsene.
Så hva skjedde?

I dag har jeg kommet til et punkt at jeg ikke kan kaste opp. Pluss at kroppen min er så svak og svekket. Dette handler om at jeg har den alvorlige selvskadingen min. Jeg hadde ikke noe valg. Magen min tåler ikke belastningene av oppkast. Etter over 50 operasjoner tåler den ingenting. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det. Det viktige her er at jeg måtte slutte å kaste opp for å unngå fatale konsekvenser. I tillegg trengte kroppen mye proteiner for å gro sammen etter hver operasjon.
Så jeg begynte å spise små måltid flere ganger om dagen. Det var helt forferdelig mentalt. Men for hvert måltid sier jeg til meg selv. "Kroppen min trenger dette og bruker det for å overleve". Jeg måtte gjøre dette. Jeg hadde ikke noe valg. De små måltidene var vanskelig i starten, men nå er jeg mye mer trygg. Eksponering. Det er slik det fungerer. Etter en årevis med  kamper mot maten, ble jeg ettervern trygg nok til og akseptere den. Det å spise små måltider i løpet av dagen gjorde at trangen til å overspise forsvant mer og mer. Kroppen får det den trenger nå. I tillegg tillater jeg meg godteri i løpet av en dag også.
Jeg måtte finne noe som funket for meg. Så selv om det er et sterkt ubehag mange ganger om dagen av å ha mat i magen og akseptere at kroppen min har systemet fullt av det jeg er mest redd for i hele verden, så vet jeg at kroppen min trenger meg. Jeg må avsløre løgntankene sykdommen kommer med.
det å slippe bulimien er helt fantastisk. Det er en befrielse jeg ikke kan forklare. Det å spise og mestre maten er også en befrielse.
Jeg skrev dette innlegget i håp om å hjelpe andre. Hvordan unngå bulimi?
Min situasjon med at jeg ikke hadde noe valg,er kanskje noe som er litt spesielt. Det er ikke mange som står i akkurat samme situasjon. Men hos alle dere andre dreier det seg mye om det samme likevel. Det handler om at dere skylder kroppen deres dette og ikke minst dere selv. Denne følelsen av å bli fri fra denne avhengigheten av mat som egentlig handler om å kontrollere følelser,er noe jeg unner alle. Jeg tenker at det er en fin måte å starte på slik som jeg gjorde det. Små måltider og motiverende tanker,pluss at kroppen trenger det.
Masse lykke til alle fightere der ute.
~Frida~

mandag 21. september 2015

Det svartmalte bilde er fargerikt igjen.

Jeg skulle fikse den dårlige dagen jeg hadde i går, så jeg bodde i hodet mitt hvor tankevirvler og svartmalte maleri,i hele ettermiddagen. Jeg mistet meg selv på veien. Så jeg prøvde i timesvis å finne meg selv igjen. Alt som foregikk inni meg i går førte til dissosiering. Men jeg ene og alene kom meg ut av det. Og magen min er urørt. Den er hel. Er ikke dette mestring så vet ikke jeg. Happyhappy!!
~Frida~

søndag 20. september 2015

Tankevirvler og svartmalt maleri.

Alle har gode og dårlige dager. Det er en del av livet. I dag er en dårlig dag. Jeg vet at ting svinger og at det kommer til å gjøre det lenge enda. Men når jeg har slike dager som i dag, er det som et vakkert rosemaleri fylt med mestring,energi,livslyst,glede og mot, det blir et svartmalt bilde som er fylt av angst, depresjon og tristhet, slitenhet, håpløshet pluss en stor virvel fylt av store spørsmål om jeg kommer til å dø snart, vil jeg klare dette, vil jeg leve eller dø, hvem lever jeg for, blir jeg frisk noengang, hvorfor ditt? Hvorfor datt? Hvorfor alt?
tankevirvler skaper følelser.  Uro,angst,redsel, frykt og tristhet.
den vanskeligste tanken er at uansett hvor mye andre prøver å hjelpe meg, motivere meg, pushe meg, bake meg opp og støtte på meg, så forsvinner aldri den uendelige ensomheten i mitt eget hjerte. Jeg er alene inni kroppen min. Og der er det krig. Ingen utenfor meg kan føle og oppleve det helvete som foregår og har foregått. Heldigvis blir ikke ensomheten så stor når jeg siler av meg all smerten og forteller om krigen inni meg. Men når tankevirvler går i full fart og bildet er svartmalt vil jeg egentlig bare være i mitt eget hode og prøve å besvare de store spørsmålene. Men dette er et farlig spill. Spillet heter livet mitt. Og det er livet mitt som står om spill. Det er bare at jeg har spilt dette spillet i mange år nå. Jeg er så sliten og lei. Hva gjør man da? Man bruker verktøy til å håndtere kaoset,slik at ting blir til å holde ut og til og med bra.  Det er jo derfor jeg skal til Blakstad.  Det er det jeg skal lære meg der. Jeg skal tilegne meg nye verktøy, så jeg kan slutte å flykte fra min egen kropp. Både bevisst og ubevisst.
Holde ut,holde ut,holde ut.... puuuust.

Jeg må fikse dette. Hold ut!
~Frida~

lørdag 19. september 2015

Herlig lørdag

I dag har vært en flott og herlig lørdag.
For det første fikk jeg sove leeenge. Helt til jeg våknet og ikke gadd å ligge i sengen lenger. Noen timer senere ble jeg hentet av mamma og stefaren min. Vi dro på det nye enorme kjøpesenteret der jeg bor. Vi koste oss med kaffe og cola zero (som jeg er totalt hekta og avhengig av). Jeg fikk en ny frysyre som jeg ble fornøyd med. Fikk kjøpt litt godis på den store godteri butikken der de har alt mulig slags digg. Jeg elsker jo alt innenfor kategorien godteri. Jeg tillot meg litt siden det er lørdag. Det er lov. Hehe.
Etterpå var vi i leiligheten min. Jeg fikk byttet sommer garderobe om til høst og vinter garderoben siden sommeren definitivt er over. Så koste vi oss med reprise av norske talenter i leiligheten.
Synes dommerpanelet er helt fantastiske. Jeg er jo fan av alle fire. Linn skåber er jo verdens morsomste og herligste syns jo jeg da. Det blir litt morsommere å se på når hun slenger en kommentar i ny og ne. Hah. Digger den. Dama.
etter å ha sagt hade til dem var det laget pizza og salat på dpsn som vi koste oss med. Etterfulgt av stjernekamp. Heia Celine! !
Nå skal jeg kose meg med godis en min og se pirates of the caribien.
Herlig dag!
Fortsatt god helg!!
~Frida~

fredag 18. september 2015

Det humper og går

Hei igjen.
Da er jeg endelig på plass på orkanger der jeg hører hjemme. Altså det er der ( dpsn og leiligheten) jeg skal være frem til Blakstad. Det er godt å komme tilbake. Jeg har vært veldig ærlig denne gangen hva jeg trenger og hva jeg synes blir viktig fremover. Det viktigste er at jeg klarer å stoppe opp og avverge med en gang jeg føler jeg er på vei mot en ny krise. Så jeg gjør alt jeg kan for å for eksempel IKKE falle tilbake i de destruktive mønstrene mine med den utmattende bulimien som sugerør alt av energi,tid,penger og rasjonelle tanker. Jeg vet at når spiseforstyrrelsen pågår og herjer over tid, ender det alltid med at jeg går inn i en tilstand hvor alt av rasjonelle tanker,fornuft,smerteterskel,kontroll og at jeg til slutt skader meg alvorlig. Jeg har klart å holde spiseforstyrrelsen i sjakk i en måned nå. Noe jeg synes er befriende på alle mulige måter, og det er jeg stolt av.
Jeg føler mestring for hver dag jeg kan legge hodet på puten om kvelden uten å ha tapt kampen eller falle i bulimifella. Hver dag er en seier for meg. Jeg har ikke klart å holde meg og ha kontroll mer enn toppen en uke,så en måned er grunn til å heise flagget for meg. Jeg ser nå hvor viktig det er at jeg passer på den stakkars kroppen min. Den har gidd meg mange sjanser.  Og kroppen min er bare min og det eneste jeg har som gjør at jeg kan være på denne jorda. Nå gleder jeg meg veldig til å komme i gang på Blakstad.  Det blir godt å komme til et sted hvor jeg,frida kan starte med blanke ark og at jeg vil få den hjelpen som kan gjøre meg frisk. Jobben er min,det er jeg fullt og helt klar over. Men jeg har et opplegg og mennesker som vil hjelpe meg å lykkes.
Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å føle at jeg daglig blir friskere og friskere. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe hele tiden. Men med en gang jeg tenker på hva jeg vil med livet mitt er jeg sterkest. Da vekkes fighteren i meg.
Det blir en spennende tid fremover. Selvsagt er jeg livredd også. Men det er naturlig etter hva jeg og kroppen min har vært gjennom og hva jeg skal igjennom.

Jeg har vært her i noen dager nå,og det er godt å være i gang igjen. Det skjer ting hver dag og jeg prøver å være med på så mye som mulig. Samtidig må jeg lytte til kroppen og hvile innimellom. Kroppen er redusert og jeg sliter fysisk med en del ting. Men noe av det vil gå seg til. Heldigvis.
Det er godt å ha noe å gjøre. På onsdag var vi på tur ved sjøen. Vi lagde bålkaffe og grillet pølser og koste oss. Herlig og komme seg ut i naturen. Jeg var grillsjefen. Hehe.


I morgen kommer mamma på besøk. Da blir det litt farting. Godt å komme seg ut litt. Så skal jeg selvfølgelig i leiligheten. Det gleder jeg meg veldig til. 

Så da vet dere at det humper og går,som alltid. 
Ønsker dere en fin helg! 
Chao! 
~Frida~

tirsdag 15. september 2015

Dette må ta slutt. Dette må ta slutt....

Etter en måneds tid i Trondheim,både på st.Olav og Østmarka,fikk jeg endelig dra tilbake til dpsn og min vakre leilighet på orkanger igjen. Herlig og befriende å være tilbake for å si det sånn...
hadde en veldig fin innkomstsamtale med legen i dag, og vi fikk tatt opp mange viktige tema som blir viktig frem mot Blakstad nå.
Det blir bla viktig å fortsette den gode trenden ift mat. Jeg har ikke kastet opp på en måned nå og har bulimien under full kontroll. Det er så fantastisk herlig å slippe alt styret bulimi skaper. Alt stresset,all skammen,all energien,pengene og tiden som blir spylt ned i dass. Jeg føler jeg har befridd meg selv fra et fengsel som jeg har bodd i i evigheter. Bulimien er jo også en av de store tiggerne som fører til den alvorlige selvskadingen også.
for det er det neste viktige. Selvskadingen må ta slutt. Jeg har fått klar beskjed fra kirurgene at de ikke kan hjelpe meg mer. Neste gang blir jeg pasient for livet og kommer mest sannsynlig til å dø av en alvorlig infeksjon.  Så vi har avtalt at jeg skal SI FRA ved første tegn til at jeg kjenner at jeg begynner å gå i feil retning.

Kroppen har fått hard medfart etter denne runden. Det ble mange operasjoner for at det til slutt skulle gå bra og at jeg også denne gang overlevde. Jeg ble veldig skremt av denne runden også. Det har vært et smertehelvete uten like. Jeg har grått ustanselig i mange dager. Mest fordi jeg hadde smerter som jeg ikke unner min verste fiende. Jeg fikk ikke puste fordi jeg hadde så sterke smerter. De kunne gi så mye smertelindring som mulig.ingenting hjalp. Til slutt fikk jeg heldigvis epidural og fikk bedøve halve kroppen. Endelig kunne jeg tørke de siste smertetårene og hvile.
Men gråten stanset ikke. Jeg gråt i timesvis og spurte meg selv "HVORFOR GJØR JEG DETTE MOT MEG SELV? hvorfor? Hvorfor må jeg ligge her å lide hele tiden? Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor? Kommer jeg noensinne til å bli frisk,eller dør jeg snart? Hvorfor?"

Så kom jeg levende ut av det. Jeg er heldig.
Men denne runden har kostet meg mye. Kroppen er svak,og magen er skjørere enn noensinne. Kroppen min trenger meg nå. Og jeg trenger den resten av livet.
Dette må ta slutt. Hvis ikke blir alt slutt.

Så jeg må gi alt nå. Jeg må kjempe med nebb og klør. La det koste hva det koste vil. Jeg skal overleve, jeg skal på Blakstad. Jeg skal vinne livet mitt tilbake. Det er det jeg vil. Og jeg får til det jeg bestemmer meg for. Så dette må ta slutt.

Jeg må si tusen takk til alle som støtter meg. Dere vet hvem dere er. Det betyr utrolig mye for meg å ha dere i ryggen som støtte. Det setter jeg inderlig pris på. Dere er fantastiske. Takk.
~Frida~

søndag 13. september 2015

Bumpy road

I dag er en stor dag. En stor dag for alle sjokoladeelskere. Det er den internasjonale sjokoladedagen.
så for å feire den må man selvsagt spise masse sjokolade. Noe jeg allerede startet med fra morgenen av i dag. Begynner å bli litt nok nå. Jeg måtte le litt før middag i dag.
"Friiiiiida,det er middag. Noe du liker veldig godt.
"Åh er det sodd til middag?":
" ja,jeg regner med du skal ha en stor tallerken?"
"Ehmm...Egentlig er jeg ganske mett."
"Mett?det er jo timesvis siden frokost"
" ja,Mn jeg er mett på sjokolade"
" "frida da"

" hallo,jeg støtter bare den internasjonale sjokoladedagen,og ja,du kan sette av en middagsposjon så skal jeg gjemme resten av sjokoladen så jeg ikke finner den. Da blir jeg jo så glad når jeg finner den i kveld."
"Du altså"
.........

Ellers er jeg på Østmarka nå. For en stund siden skjedde det uheldige igjen. Jeg har jo blitt advart lenge av kirurgene "neste gang går det ikke ann å lukke det" "du kommer tilmålte dø av alle infeksjonene" " tarmen din er så godt som død,du vil være avhengi av medisiner resten av livet." "Det er bare et tidsspørsmål før du treffer og skader indre organer eller pulsårer i magen." " du har allerede skapt et stort problem for deg.magemusklene er delt helt i to,så det er kun den oppåvermusklaturen i ryggen som holder deg oppreist nå. Det betyr at du kommer til å slite mye med ryggen,og dermed med å gå,så du må sikkert i perioder bruke rullestol for å avlaste ryggen." "Snart kan vi ikke hjelpe deg lenger,nå får vi håpe at du får plass på Blakstad fort,så du får hjelp med den psykoseorganiserte selvskadingen.kroppen din tåler ikke en runde til."
Mye å tenke på, mye å håndtere,mye å integrere i hjernen min. Så hva kan jeg gjøre så jeg ikke tar livet av meg uten at jeg vet det. Ganske kinkig utfordring.
jeg må nok bryte mønstrene mine tidlig slik at det ikke går så langt at jeg forsvinner igjen.Jeg må ta det kirurgene sier på alvor?
jeg må klare å overleve til Blakstad.  Jeg vet de kan hjelpe meg der. Jeg gleder meg til å komme til en ny plass med nye folk og nytt opplegg. Det kommer til å bli tøft. Mn det skal jeg håndtere.
~Frida~