mandag 20. april 2015

det er i motbakke det går fremover

Jeg er sliten. Har hatt noen flotte dager nå. I går var jeg hjemme med hele familien. Jeg fikk endelig vært den tanten jeg ønsker å være for aurora og Alfred.  De fortjener det,og det er godt for meg å føle at jeg mestrer den rollen også. Fordi det betyr mye for både meg og dem. Så i går hadde vi en koselig søndag sammen,akkurat som søndager skal være.

Jeg merker at formen min svinger veldig. Det er mange viktige ting som har kommet frem den siste tiden,og selv om det er en lettelse å få delt ting som har vært en tung byrde for meg I mange år,så er det mange følelser som rører seg inni meg nå. Så gjelder det å ikke falle tilbake i gamle mønster. For det er så lett å bruke gamle mestringsstrategier som ikke er bra. Jeg tar meg selv i å gjøre nettopp dette noen ganger. Da blir jeg litt motløs. Men jeg prøver å ha fokus på alt jeg får til og alt som faktisk går bra nå. Jeg har jo kommet så langt,så jeg er livredd for å falle tilbake. Jeg har brukt så mye tid og energi på å bygge opp alt jeg er og får til  nå,så jeg har mye å miste.
Jeg har mistet så mye, jeg vil ikke miste mer nå. Jeg vil så inderlig få til livet mitt. Så jeg prøver å fortelle meg selv at jeg er sterk,at jeg skal klare dette, at jeg har håp og tro og får til det jeg bestemmer meg for.
De gode dagene vil komme igjen trøster jeg meg med når det stormer som verst. Jeg kommer til å få det til.
Selv på en dårlig dag får jeg til mye. Klapp på skuldra for det.

~Frida~

lørdag 18. april 2015

veien er også målet- denne dagen nailet jeg.

Føler jeg må skrive litt i dag. de siste månedene har vært så utrolig tøffe og jeg har gitt opp mange ganger. jeg har levd i en verden hvor sykdom og stemmer har styrt meg 100%. Håpløshet,depresjon og oppgitthet og masse angst som har fått meg til å bare ville dø.
Men etter at jeg kom tilbake fra Østmarka til dpsn forrige uke,har jeg hatt en helt spesiell drive,motivasjon til å stå i mot den jævlig sykdommen.  Jeg har kjempet med nebb og klør og gitt alt jeg har,kastet meg ut i nye utfordringer og stått i et følelseskaos uten like. Men i de siste dagene har jeg gått gjennom en prosess. En prosess der jeg har erfart at jeg mestrer det jeg bestemmer meg for å klare,at jeg overlever helvetestimene med hele spekteret med følelser som svinger,at jeg har klart å krype ut av den syke bobla mi og bare vært Frida og gjort ting jeg har villet gjøre og som har gitt  meg noe. Jeg ser at jeg klarer ting jeg aldri trodde  jeg skulle klare. Jeg tror jeg er i ferd med å bli sjefen i mitt liv. Og det er en fantastisk følelse. Jeg kan være Frida.  Det er fint å være  Frida.  Jeg kan kjenne glede og til og med klappe meg på skuldrene når jeg mestrer ting. Jeg har egentlig bare prøvd å løst problemene mine på nye sunne måter,og i tillegg bare gitt meg selv pauser til å bare ha det bra og gjøre ting som gir meg noe. Jeg observerer at jeg selv tar ansvar for mitt eget liv ved å ta gode valg,søke hjelp og støtte og henter meg inn rett før jeg faller i feller jeg alltid har falt i før.
I dag har jeg klart så mye og hatt den beste dagen på evigheter. Jeg har tatt gode valg,fått gjort unna ting jeg i evigheter har ungått,hatt energi,vært sosial og helt 100% på plass i meg selv og dermed opplevd glede og mestring. Så har jeg koset meg og gjort ting jeg hadde lyst til å gjøre.  Jeg kjenner at depresjonen er i ferd med å forlate kroppen min og jeg føler at jeg klarer å befri meg selv fra tvangstanker og tvangshandlinger, uvaner og dårlige valg. Det føles bare så godt å føle at jeg selv klarer å leve litt igjen. Det er ikke  mye som skal til for meg for at jeg skal føle meg litt fri for en gangs skyld. Små ting som gjør hele forskjellen. Og det handler om at jeg hele tiden er bevisst på et helt nytt plan.
Det har vært så mye motgang. Dag etter dag,måned etter måned. År etter år. Endelig klarer jeg å se litt fremover,og samtidig glede meg over nuet. Hvis jeg vil,kan jeg få akkurat det livet jeg vil. Men da må jeg fortsette å ta gode valg,gi meg selv fri,være sjef, leve i nuet og ta ansvar og ta vare på meg selv.
I dag har jeg endelig klart å se på verden rundt meg og ikke kjent på alle sårene i sjelen min Som opprettholder sykdommen min. Og hver gang det har dukket opp negative følelser og tanker og motgang har jeg fått utløp for det ved å snakke. Det føles som å stikke hull på en ballong som har vært sprengfull av negativitet og sykdom, og bare akseptert at den har vært der,og etterhvert som ballongen har blitt mindre,har jeg fått plass til så mye bra og positivt inni meg istedet.
Jeg håper for guds skyld at jeg får flere slike dager fremover og at jeg klarer å holde stø kurs på riktig vei. Veien er også målet.
Takk for at dere følger meg og støtter meg. Endelig er det håp og tro i hjertet mitt igjen. Jeg må bare fylle livet mitt med det Frida vil ha i livet sitt. For det er mitt liv. Sykdommen har tatt fra meg nok. Mer enn nok. Nå er det på tide å ta tilbake livet sitt.
Ha en fortsatt fin helg allesammen.
Klem fra  meg.
~Frida~

torsdag 16. april 2015

det er ikke mer synd på deg enn andre

Har hatt noen tøffe dager nå,men nok en gang ser jeg at jeg tåler det og klarer å stå i det,samtidig som jeg blir sterkere og utvikler meg.

Det er mye som har skjedd de siste månedene. Mange medisiner som har sløvet meg ned er nå borte,så jeg er mer våken og klar i hodet. Det føles både litt godt og vondt. Det betyr at jeg må stå i masse følelser. Tungt er det,spesielt nå som mange sår i sjelen fra fortiden er lagt på bordet og vi driver å jobber med.

Jeg er veldig deprimert for tiden, tror det har noe å gjøre med at jeg er sliten og lei og samtidig står i utforminger hele dagen. Men jeg prøver å gjøre små ting hver dag for å prøve å krype ut av bobla mi. Det hjelper vertfall ikke å være der inne helt alene Og ensom. Så jeg må ut i verden å prøve meg litt nå.

Spiseforstyrrelsen har blitt litt verre igjen. Vanskelig å spise uten å kaste opp. Vanskelig å ha mat i magen uten å trene. Utmattet.

Ellers er det vanskelig å stå i følelsene uten å gå i gamle mønster og destruktive metoder.

Men jeg prøver hardt på alle plan nå. Holder meg selv gående og gir ikke opp. Så hjelper det veldig å ha flotte medpasienter. Man blir jo knyttet til hverandre når man camperer sammen over tid. Man møter mange skjebner.

Jeg skal snart begynne å lese en bok jeg fikk anbefalt av en medpasienter som handler oM ansvar og bevistgjøring. "Det er ikke mer synd på deg enn på andre".
Det er visstnok en bok som skal sette igang noen tankeprosesser.


~Frida~

mandag 13. april 2015

i did it again. 22 år og på riktig vei.

Hei alle sammen

Beklager at jeg ikke har gitt livstegn på en stund nå. Men i dag på selveste bursdagen min måtte jeg bare skrive noen ord. Jeg har nok en gang på tross av noen beintøffe måneder klart å fylle år igjen. Denne gang blir jeg 22 år. Det er så rart. Jeg har levd i en egen verden med sykdommer i elleve år nå. Jeg er ikke bitter. Jeg er glad for at jeg fortsatt lever,og det har jeg utrolig mange å takke for. Jeg har lært og erfart så vanvittig mye,og det er en gave. Fordi det har gitt meg et helt nytt perspektiv på livet nå som jeg endelig sakte men sikkert holder på å klatre meg ut av bobla mi,og ut i den virkelige verden.
Jeg sliter fortsatt med mange ting,men med hjelp av et utrolig støtteapparat klarer jeg ting nå jeg aldri trodde jeg skulle klare. Jeg har kommet så utrolig langt,og selv om noen dager er helt håpløse,og jeg møter utfordringer som nesten tar alt av meg,så ser jeg at jeg klarer det. Jeg klarer alt jeg vil klare. Jeg kan nå de målene jeg vil klare. Målene og drømmene mine som noengang er det eneste som får meg til å ikke gi opp. Den største utfordringen er å stå i følelser,eksponere meg for nye ting og situasjoner og stå på egne bein med ansvar for mitt eget liv. Men jeg ser at med hjelp kommer jeg meg igjennom fjell etter fjell. Noen ganger må jeg ha en timeout på Østmarka. . men det er en del av det at jeg selv tar ansvar for mitt eget liv. Mens når jeg er her på Orkdal Dps og litt i leiligheten og tar en dag i gangen tror jeg at jeg er i ferd med å begynne å leve litt,istedet for å overleve og holde ut.  Det er en stor forskjell. Det er veldig viktig at jeg kjenner ekstra godt etter når jeg har gode timer,dager eller øyeblikk,for det er de som driver meg fremover,sammen med mestring og drømmer.
Jeg prøver hardt å være Frida. . ikke sykdommen,for jeg er Frida med en sykdom. Jeg har så mange andre sider,og det er dem jeg prøver å styrke nå.
Det er en kamp hver dag med opp og nedturer, og jeg har mange dystre og triste rom inni meg jeg kan gå inn i. Jeg prøver å skape nye rom å være i,og for hver dag som går erfarer jeg,lærer,utvikler meg og kjenner at det går bra. Jeg tillater meg å ha det bra.
Nedturer og helt jævlige øyeblikk kommer, men jeg gir meg ikke. Jeg vil så inderlig opp og fram,og etterhvert kjenne at jeg Frida lever livet mitt og er sjef i eget liv.
Veien er lang,men jeg vil gå den.
Jeg velger livsveien.
Der er det så mye vakkert,godt og fantastisk. Den veien vil gi Frida det jeg vil ha. Den andre veien er en evig runddans i helvete. Jeg velger livsveien.
~Frida~