Svar på Spørsmålsrunden DEL 1

Først vil jeg bare si takk for alle spørsmålene. Jeg håper svarene mine er utfyllende og forståelige.

Jeg svarer i flere deler, denne delen mest om spiseforstyrrelsen og min historie. 

- Vet du hva som gjorde at du fikk spiseforstyrrelser?

Det er veldig vanskelig å si eksakt hva som gjorde at jeg fikk spiseforstyrrelser. Jeg tror det var mange grunner til det. Den viktigste årsaken var vel dårlig selvbilde, og spiseforstyrrelser var på en måte en negativ konsekvens av det. Hvis jeg omformulerer spørsmålet litt til hva som gjorde at jeg utviklet spiseforstyrrelser blir det litt lettere å svare på. Dårlig selvbilde har jeg egentlig alltid hatt så lenge jeg kan huske, men jeg har liksom alltid klart å ”kompansere” det dårlige selvbildet med å gjøre ting jeg var flink til. På den måten klarte jeg å ha det ganske bra, selv om selvbildet var dårlig. Jeg gjorde egentlig alt mulig, og har alltid vært ei jente som alltid var aktiv og sosial. Jeg satt aldri alene og gjorde ingenting. Jeg var flink til alt, både på skolen, i idrett, sosialt og ellers, og det var jo positivt, tenkte jeg og alle andre. Det ingen visste(inkludert meg selv) var at denne følelsen av at jeg måtte være flink til alt, var for å fylle det tomrommet med dårlig selvbilde. Etter hvert som jeg nærmet meg 10-11 årsalderen begynte det å komme utfordringer med venner, skole, det sosiale, idretten, gutter osv. Jeg hadde problemer med venner som var misunnelige fordi jeg var så flink til alt, og umodne og barn som vi var på den tida, var det mye sjalusidrama som gjorde sterkt inntrykk på meg og mitt allerede dårlige selvbilde. Samtidig hadde jeg en håndballtrener som hakket meg i nakken konstant, og gav med skylden for ting som ikke var min skyld. Det handlet om henne, og ikke meg. Men jeg tok til meg alt. Til slutt følte jeg at alle de tingene jeg var flink til, ikke var gode nok. Jeg var ikke bra nok. Forventningene jeg hadde til meg selv var for høye, og jeg klarte ikke å takle det på noen måte. Jeg klarte ikke å akseptere at jeg ikke var flinkest. Tomrommet med dårlig selvbildet ble større, og jeg måtte finne en annen måte å fylle det på. Siden jeg ikke følte meg bra nok, begynte jeg å lete etter feil ved meg selv. I en alder av 11 år, fant jeg ut at jeg var for tjukk(noe jeg absolutt ikke var). Jeg begynte å slanke meg. Og følelsen av å meste slankingen fylte tomrommet. Jeg var flinkest til det. Etter hvert ble dette det eneste i livet mitt som betydde noe for meg, og all treningsgleden, skolearbeidet, vennene og det meste ble gradvis svekket, mens anoreksi begynte å blomstre. Folk reagerte veldig rundt meg. Ikke vennene mine, de fikk det som de ville. De fikk den populære, flinke og glade jenta ned i bakken. Familien min derimot fikk se gladjenta si forsvinne inn i en monstersykdom, skolen var bekymret, for opplevde også å miste en elev som hadde vært en stor ressurs for både det sosiale og faglige. Mange var glade i meg, for jeg var liksom gladjenta. Den gladjenta var i starten av 11 årsalderen alvorlig syk, så underernært, så utbrent, så sliten, så deprimert, at jeg stupte. Jeg klarte meg, fordi jeg ble sendt på sykehuset.

Det var vel egentlig den beste forklaringen jeg kunne gitt, Men jeg klandrer ingen. Jeg klandrer ikke vennene mine heller, fordi vi var i en vanskelig alder og var umodne og ulært. Dette var ingens skyld.

gladjente med bulimi

Frisk gladjente, 11 år

- Hva slags behandling har du fått? Og hva får du nå?

Jeg fortsetter fra forrige spørsmål. Jeg ble innlagt på barneklinikken på st. Olavs Hospital 12 år gammel. Der gikk mesteparten av behandlingen ut på å få meg opp i vekt med kostlister, veiinger, blodprøver og diverse samtaletimer med en barnepsykolog. Jeg gikk opp noen få kg, og ble sendt hjem igjen. Legene mente dette ville gå over. Men anoreksien blomstret for hver dag hjemme, og jeg ble på nytt sendt til sykehus i all hast. Sondeernæring i mange måneder for å få meg opp i vekt. På den tiden husker jeg at jeg brukte alle muligheter jeg hadde til å forbrenne, forbrenne og forbrenne. Jeg var på barneklinikken i noen måndter, helt til legene mente at de ikke kunne hjelpe meg mer, fordi jeg ville ikke ha hjelp.

Barne og ungdomspsykiatrisk klinikk Lian var neste stopp. Med en farlig lav vekt, mente de at de kunne hjelpe meg. Jeg lurte dem trill rundt med mine anorektiske knep(trodde jeg), var der i to måneder, null mat, farlig lav vekt.

Sykehuset neste. 2 måneder sengeligende nesten i koma med sondeernæring og drypp for å få opp vekten. Begynte gradvis å spise litt selv. Jeg var der i 6 måneder, før jeg ble sendt til Bup Lian igjen.

Denne gang på en behandlingspost/langtidspost. Jeg var på vei opp i vekt, jeg ble friskere og friskere. Men utviklet en del andre ting, som alvorlig selvskading, selvmordsforsøk, tvangstanker og angst. Jeg var mange runder på sykehuset på grunn av overdoser. Noen tok nesten livet av meg. Vekta begynte å gå ned igjen, farlig langt ned, og jeg tok en ny overdose. En overdose som kunne kostet meg livet.

Men det gikk bra. Resten av behandlingen foregikk på akkuttposten på Lian. Jeg var der i over et år. Men der også, overdoser, selvskading,  tvangsforing, og jeg gikk omsider opp i vekt, begynte å spise så smått. Ble sendt hjem.

Hjemme var jeg i en periode på to måneder, der jeg spiste absolutt ingenting, men foreldrene mine trodde jeg spiste. Vekta raste. Jeg fikk beskjed om at en ny innleggelse ventet meg hvis jeg ikke begynte å spise iløpet av to dager. Samme natt tok jeg en overdose med mange forskjellige medisiner, jeg ble sendt på sykehus. Tilstanden var meget alvorlig. Med så lav vekt, ødelagt lever, svekket hjerte, et blodsukker som måtte holdes stabilt i flere dager på grunn av all insulinen jeg tok, og blodprøvene viste at jeg aldri kom til å overleve. Legene forberedte foreldrene mine på å ta farvel med jenta si. Et mirakel ingen kan forklare skjedde. Kroppen min ble bedre over de neste to ukene. Jeg var fremdeles dødssyk med en BMI på 12, så jeg ble overført til akkuttposten igjen. Der var jeg i ett år, tvangsforing, sonde, litt mat, og jeg gikk gradvis opp i vekt. I skjul utviklet jeg bulimi. Og kom litt en vekt som var forsvarlig å bli utstrevet på. Så jeg ble utstkrevet med bulimi.
Etter det har jeg gått til poliklinisk behandling på BUP, og gjør det fremdeles. Jeg tilbringte tiden fra jeg var 12 år til jeg var 15 år på sykehus.

14 år, st. olav

Rimelig sliten kropp, 12 år gammel

Bup Lian første runde, 12 år

jula 2005,12 år, besøk av DDE på barneklinikken

-Vil du fortelle litt om behandlingen du gjennomgår nå?

Som sagt går jeg en gang i uken til en psykiater på bup poliklinisk. Der jobber jeg veldig med følelser, prøve å trosse spisemønsteret, angst, tvangstanker og tanker. Mye samtaleterapi for å prøve å holde meg stabil, frem til jeg skal på Levanger.

-Hvor lenge har du vært syk?

Jeg ble syk da jeg var 11-12 år og er nå snart 18 år – dvs. ca 6 år.

-Du virket så bra i en periode, hvorfor gikk du tilbake til gamle spisemønster?

Alt virket kanskje bra, men jeg hadde bulimi. Bulimien tok seg av vonde følelser, og jeg fikk leve. I en periode på to år faktisk. Samme bulimimønster som gjorde at jeg fikk tid til venner, skole, kjæreste og andre ting jeg hadde lyst til.

Men på et hvis tidspunkt var jeg så fylt av skam, vonde følelser, oppgitthet og fortvilt over meg selv og bulimien, pluss at jeg så hvor mye det påvirket familien min. Jeg bestemte meg for å bryte bulimimønsteret. Men alt gikk feil, anoreksien slo tilbake og har slått meg i bakken igjen.

Alt var veldig bra

-Har du fått noe svar fra Levanger? Og tror du at du klarer å ta i mot hjelpen der?

Jeg har skrevet et innlegg om det her, som jeg mener kan gi mer utdypende svar.

-Følger du en bestemt kostliste? hvis ja, hvordan ser den ut?

Jeg følger ikke en kostliste nå, jeg er mer eller mindre fanget i et veldig deskruktivt spisemønster. Hva jeg spiser vil jeg ikke skrive noe om, pga trigging. 

- Hva motiverer deg med tanke på å kjempe deg ut av sykdommen?

Først og fremst er jeg utrolig lei av å ha det slik. Sykdommen har tatt den viktigste delen av barndommen min, nemlig der man utvikler seg og finner seg selv. Jeg vet ikke hvem jeg er, hva jeg liker, hva jeg mener. Sykdommen har tatt fra meg ALT. Samtidig ser jeg hva disse årene har gjort med mine kjære, og bare det gjør meg enda mer sint på sykdommen. Jeg vil ikke ha det slik, jeg vil leve slik som andre 17 åringer, men det kan jeg ikke, fordi jeg har en alvorlig sykdom som hindrer meg i å leve, være og snart eksistere. 

Jeg vil ikke la den ta mer fra meg, for jeg vet at med mine egenskaper og ressurser(som har gjemt seg litt i det siste) kan jeg nå drømmene mine. Drømmene mine er min motivasjon. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre, oppleve, og være fri sammen med kjæresten min. Og i de drømmene eksisterer ingen monstersykdom.

Den har mange ganger holdt på å tatt livet av meg, men jeg har hatt englevakt, derfor tror jeg det er en mening med at jeg fortsatt lever. Jeg skal nemlig nå drømmene mine. 

Og jeg skal bli fri, og akkurat nå, er det motivasjon nok til å kverke den spiseforstyrrelsen som nesten kverker meg. 

dessuten, har jeg veldig mye håp

Håper dere fikk noen svar. Jeg har en ganske tøff historie, og jeg er veldig ærlig her. Så les den med respekt.

Jeg svarer på de andre spørsmålene deres i morgen? De handler mer om familie, kjæreste, framtid osv.

Gleder meg, de er litt mer gledelige. 

<3

~Lea Amalie~

samtale på RKFS

Da var jeg endelig hjemme igjen etter en laaaang kjøretur og time på RKSF.
Det gikk veldig greit egentlig. Hadde litt vanskelig for å fokusere og være 100% "tilstede", men for psykologen var heldigvis ikke det uforståelig og uvant. (hehe)
Egentlig er disse samtalene mest for å få en vurdering av meg, sykdommen, min historie, utfordringer etc, slik at de kan lage et best mulig behandlingstilbud for meg.
Alle disse spørsmålene og reflekteringer rundt min situasjon generelt, er litt skremmende for meg. Jeg tenker liksom ikke over ting så mye for tida. Alt fra humørsvingningene, søvnen, spisemønsteret, tankene, depresjonen og alt det andre, er ganske alvorlig, men jeg klarer liksom ikke å akseptere og forstå det når jeg er midt oppi gjørma. Samtidig er det ikke så lett heller, når alt er så forstyrret. Det fikk jeg vertfall en bekreftelse på i dag.
Det er jo egentlig greit, så skjønner jeg at jeg virkelig trenger behandling, og helst så raskt som mulig.
Det er viktig å ta vare på alt som finnes av motivasjon til å jobbe seg ut av dette, for tro meg(!), dette opplegget krever MYE motivasjon. Av erfaring vet jeg at motivasjonen for å bli frisk, blir mindre jo lenger ned i vekt man kommer. Logisk egentlig, fordi sykdommen blir jo større, dess mindre vekta viser.
Derfor ble det veldig klart lagt frem at jeg trenger et behandlingstilbud raskt, slik at jeg og motivasjonen min forsvinner helt. Hvem er det som vil bli frisk da? Ikke en bitteliten Lea skjult bak en monstersykdom vertfall.
Så det er godt mulig at jeg trenger noen tiltak før behandlingen. Det er ikke uvanlig, sa psykologen vertfall.
Jeg er egentlig veldig enig i det, selv om jeg er delt og har to meninger om den saken. Den ene meningen vil jeg si ikke tilhører meg, men sykdommen.
Mer om den saken har jeg vel egentlig ikke å si, jeg står fortsatt på venteliste, men det vil nok skje noen tiltak før innleggelsen på Levanger. Regner med det.

Ellers har vi det bra. litt forvirret, litt ambivalent, men ellers bra:)

~Lea Amalie~

sove

Kroppen har sagt i fra/sier i fra(heldigvis).
Den kom plutselig på at søvn er livsviktig.
Med andre ord, jeg har kanskje sovet 7-10 timer hele denne uken, uten å merke noe spesielt søvnighet, men det endret seg raskt i dag. PANG! ZzZZZzZZzzZZ

Klarer ikke å holde øynene oppe, så jeg legger velger å lytte til kroppens signaler, på tross av skam og ubehag fra bulimihelg, å legge meg ned å SOVE!
I morgen har jeg en ny time på RKSF Levanger, noe jeg er veldig spent på.
GOD NATT!
~Lea Amalie~

engler kan ikke leve, de kan bare fly..

Mange har vel hatt dette bildet i hodet sitt.

Men engler kan ikke leve, de kan bare fly.

Vi kan lære oss å fly her i livet.

enig?

~Lea Amalie~

Monstertanker, lattis, håp, og andre rariteter

Anoreksimonsteret er sinna fordi bulimimonsteret er aktiv.

dvs. Monstertanker.

hele greia er jo så forskrudd og patetisk at det er til å le av. 

nesten slik:

Men det er lenge siden. 

Dette er meg for ca.1 år siden, og da var det latterkramper for andre ting en monstertanker for å si det sånn. 

Men jeg har håp.

 Jeg har håp fordi jeg har en fantastisk drøm jeg vil nå.

 Og en fantastisk støttende kjæreste som er helt utrolig tålmodig og sterk. 

Jeg har håp fordi jeg har så mye jeg har lyst å gjøre, oppleve og se

Jeg har håp fordi jeg vil leve(det har jeg nemlig aldri gjort)

Skrev et ganske rotete innlegg tidligere i dag. 

Rotete fordi jeg hodet mitt var en helt annet sted. 

Men jeg ville så gjerne formidle noe. 

Så hvis det er interesse for å lese et rotete innlegg skrevet i en rotete tilstand, klikk her

Ellers er dette den 3 dagen denne uken at jeg døgner. 

Det skjønner jeg ingenting av, for jeg er verken trøtt eller søvnig på noe vis. 

tror jeg har gått inn i en søvnløs monsterperiode. 

siden jeg er så våken og "opplagt" akkurat nå,

kan jeg jo prøve å forklare litt om denne såkalte "forsvinne fra virkelighet"-greia jeg prater så mye om. 

Det har seg slik at når tankekverna går på høygir og jeg oppblåst av angst,stress og monstertanker, har jeg en tendens til å forsvinne fra virkeligheten.

Hvor forsvinner jeg? 

Jeg vet ikke.

Men jeg kan godt finne på å eks gå ut i bare trusa og sette meg ned på trappa og rope(ikke opplevd),

eller jeg kan "våkne" med at jeg har kuttet meg,

jeg kan ha snakket med noen(som jeg selvfølgelig ikke husker), 

og mange andre rariteter som man vanligvis ikke gjør. 

Grunnen til at jeg forsvinner, kan ha en sammenheng med at hodet kobles av, fordi det er overkokt oppi topplokket, en annen årsak kan være at spiseforstyrrelsen plutselig kan finne på å slå av alle brytere i hjernen min som heter fornuft, følelser, tanker og vett.

Jeg vet ikke. jeg vet ikke hva dette er en gang. 

Hvis noen vet, skrik ut?

~Lea Amalie~

Et forsøk på å formulere virkeligheten gjennom bilder jeg skaper meg i hodet av den, mens jeg er i min egen virkelighet. (rotete)

Før du leser: Dette er skrevet mens jeg er i sykdommens klør, og har vanskeligheter med å "være tilstede". Håper virkelig jeg får frem mitt budskap. 

Jeg har funnet ut at situasjoner, utfordringer,personer, sykdommer, monstre, følelser og ting som skjer i livet, er så mye lettere å tolke og forstå hvis man lager seg bilder i hodet.
 Bildene kan formes, fargelegges, mørklegges, ødelegges, limes, glemmes, finnes etc.
Det bilde vi har i hodet vårt som vi forbinder til en bestemt ting, kan faktisk påvirke selv.
Bilde er det vi som har lagt, og det er ikke farlig.Det kan i stor grad endres.
 Vi kan forsøke å fargelegge personer, glemme gamle konflikter, tilgi, knytte følelser til, akseptere. Vi kan forandre bildet vi har til en person. Men det er utrolig vanskelig, når man har sterke følelser for en person.

Prøv å forestill deg å ha et bilde på en person du er kjempe glad i. Personen er syk. Den er fanget i et destruktivt spisemønster som gjør at den er vanskelig å nå inn til, og du vet aldri når den kommer tilbake litt til deg. Den klarer å være litt fri innimellom, men blir alltid fanget igjen. Samtidig vet du at den du er glad i har noe helt spesielt. Det spesielle ved den personen fyller hele deg, og fargelegger hele bildet og hjerte ditt. Det spesielle i personen gjør at du aldri kunne våget å slippe, for båndet mellom deg og personen er så sterkt. Kjærlighet, trygghet og varme ER bildet.
Men sannheten er en annen. Som jeg sa i sted, er denne personen som du elsker, fanget. Den pendler mellom frisk og syk hele tiden, og DU vet aldri hvor du har personen og hvordan situasjonen er i det tidspunktet.
Det er utrolig utfordrende, for det sliter deg ut og føles så vondt. Du ser at din kjæreste har det vondt og er syk, og du vil så gjerne ta bort alt som gjør at det er vondt.  Du prøver å ta sjansen hele tiden, du prøver å ta det som kommer ut av personen uavhengig som det er friskt eller sykt, for alt du ønsker er det spesielle som knytter deg til personen. Alt du ønsker er å være. Du ønsker å fly over bølgene sammen med den du er glad i, og kjenne båndet styrke deg.
Likevel kjenner du at bildet du har i hodet ditt av den personen, ikke er virkelig bestandig.
Men det bildet som gjør at du føler deg så levende, er målet. Målet gjør at du fortsetter. Fortsetter å kjempe deg gjennom dine egne vegger, for å stå sammen med den du er glad i, for å pirke og lete etter bildet.

Personen i bildet du har i hodet ditt, er meg. Og du-personen er kjæresten min. Jeg ville bare prøve å  formulere situasjonen hans og hans bilde på meg. Jeg kjenner han så godt, og jeg vet at det er slik det er.
Slik er det å være kjæreste med meg. Sykdommen står i mellom oss, men båndet vårt er så sterkt at jeg klarer å bryte meg gjennom sykdommen og til kjæresten min. Det er vanskelig både for meg og han.
For meg er det vondt, men samtidig godt å kjenne på at han er der, selv når jeg er fanget. Jeg prøver å bryte gjennom og trosse, men jeg lever i min egen virkelighet. Han prøver hele tiden å finne små hull der han kan dra meg ut av min syke virkelighet, uten at det skal gjøre vondt for meg. Det er vondt for han, for de hullene er så vanskelig og slitsomt å finne.
Men når de finnes, og han drar meg ut av sykdommens hender, er jeg i lykkerus. Jeg er usikker, redd og fri selvfølgelig, men det er fordi jeg er i virkelighetens virkelighet, og det er ukjent. Men han er der og passer på meg, fører meg fram og viser meg verden. Slike øyeblikk er magiske, for da er målet vårt nådd. Vi er sammen, bare jeg og han. I slike øyeblikk ser vil jeg fryse tiden og bare være, for jeg føler meg så fri.
Jeg vil oppleve, kjenne, gi, ta og leve. Jeg vil bare være der og aldri dras inn i min egen virkelighet.
Disse øyeblikkene er magiske, og vi leter etter dem hele tiden. Når vi finner dem, er alt så bra.

I går hadde vi et slikt øyeblikk. Både jeg og han lette etter små hull i sykdommens høye murer, for å finne en virkelighet der vi var sammen. Det tok hele kvelden, masse energi, masse trossing, masse ambivalens og følelser, men vi fant et hull til slutt. Jeg gled inn i virkelighetens virkelighet og var "tilstede".
Vi brukte øyeblikket på å snakke om alt mulig, fremtiden, håp, meg og han, og følelser.
Jeg var så glad og full av følelser, fordi jeg var så glad for å være sammen med kjæresten min.
Samtidig var jeg litt trist, for jeg tenkte på hvor vanskelig det er å finne veien ut at min syke virkelighet.
Han gav meg så mye. Gode ord, masse håp, og tålmodighet. Jeg fikk gråt litt også, fordi det er så lenge siden jeg har vært "i meg selv".  Jeg merket hvor mye jeg savner det, og hvor oppgitt og vanskelig det er for meg for tiden. Jeg vil ha slike øyeblikk hele tiden. Jeg vil "være", men det er vanskelig det også, for jeg er så ukjent i den friske verdenen. Men mest av alt vil jeg "være" for å finne meg selv, og gi tilbake all kjærligheten jeg har for han, som han gir meg.
Dette er vanskelig å forklare for meg, og det er sikkert helt uforståelig å lese, men det er fordi jeg befinner meg i min egen syke virkelighet akkurat nå, og prøver å forklare hvordan den virkelige virkeligheten er for meg. Føler dette blir et rotete innlegg, men samtidig vet jeg at jeg må bare prøve å bruke ord, og ikke bare bilder i hodet. Samtidig er det lettere for meg å bruke bildene i hodet, for de gir meg håp.
De hjelper meg videre, og de hjelper oss videre.
Akkurat nå har jeg et bilde i hodet mitt, som jeg prøver å formulere med ord. Siden det er så vanskelig for meg, kan jeg jo prøve å beskrive bildet istede.

Jeg og min kjære
Vi lever i to ulike verdener
Vi går hånd i hånd, men sykdommen skiller oss, skiller meg og han og lager en mur mellom mellom oss og våre to verdener. Men vi går hånd i hånd, med muren mellom oss.
Mens vi går på denne veien, mens tiden går, mens sykdommen raser, mens vi faller og reiser oss, mens vi håper, leter vi alltid etter små hull i denne muren som skiller oss. Små hull der jeg kan snike meg ut av min virkelighet og sykdommens klør til hans virkelighet, til en virkelighet der vi kan være sammen og kjenne at vi er fri. Til en virkelighet der friheten er så stor at tårer, glede og kjærlighet er magiskt. Så kommer sykdommens klør og drar meg inn igjen. Inn i den syke virkelighet. Så fortsetter vi å gå igjen. Hånd i hånd, med en mur mellom oss og leter etter nye hull. 
Mens vi går har vi en drøm. Drømmen vår er målet på denne veien. Drømmen vår det som får oss begge til å fortsette å gå på denne veien. For i denne drømmen er det ingen grenser, ingen sykdom, ingen mur som skiller oss. I denne drømmen går vi hånd i hånd sammen gjennom livet. 

Dette er et Bilde jeg har i hodet mitt, og som hjelper meg til å kjempe videre. Det var vel derfor jeg nevnte dette med bilder i hodet i starten på innlegget. Det er viktig å lage seg bilder og forestillinger i hodet for hvordan virkeligheten er og hvordan den kan bli, uansett hvor vanskelig det er å gjøre så mye der og da, når man er i sin egen virkelighet.

Jeg vil til slutt bare si at dette ble et veldig rart innlegg, men samtidig husk at det er et forsøk fra meg på å formulere en situasjon som er veldig vanskelig, mens jeg er i min egen virkelighet.
Pluss at jeg elsker min kjære for at han går hånd i hånd med meg. Jeg skal nå drømmen. Jeg skal nå målet.
Vi skal leve drømmen.


Blir veldig glad for tilbakemeldinger på dette innlegget. Hva synes du om mine tanker? hva mener du om dette med å lage seg bilder i hodet? Synes du det er vanskelig å hele tiden "være tilstede"? 


~Lea Amalie~

VELGER middag med kjæresten min i kveld

Helga har begynt...
Og jeg VELGER å prøve å trosse første kveld. Det er tøft, vanskelig, spiseforstyrrelsen roper etter kontroll.
Men jeg SKAL gjøre ting litt annerledes i kveld. Rutiner, tvangstanker, skam, GÅ Å LEGG DERE!

I kveld skal jeg og min kjære feire 1-årsdagen vår sammen, og vi skal legge stress og tanker og skam på hylla.
Vi skal lage en deilig middag sammen, spise den sammen, være sammen etterpå, og ingen spiseforstyrrelse skal ta kontroll. NEI!

Dette er da kveldens rett:
Her er link til oppskrift, ser kjempe godt ut:-)
Kyllingstrimler i scampisaus..mmm^^
















Grunnen til at dette er vanskelig for meg, er at helgarunddansen med mat og rutiner er egentlig skreddersydd av spiseforstyrrelsen. Hvis det pirkes opp i noen tråer, kan det straffe seg.
Det får bare være, Jeg skal kose meg sammen med kjæresten min i kveld.

Han får dessverre alt for lite plass for tida, fordi monsteret okkuperer det meste av tid og ..meg.
Jeg skal gjøre mitt beste, og prøve å kose meg så mye jeg klarer.
Hvis noe går skeis, er det heller ikke noe problem å åpne munnen og snakke med min kjære om følelsene.
Han er nemlig verdens mest forståelsesfulle og tålmodigste<3


Hva skal dere gjøre i kveld? 
~Lea Amalie~

SPØRSMÅLSRUNDE!

 Hei og hopp!
Jeg tenkte og grublet litt på om jeg kanskje skulle slå til med en spørsmålsrunde.
Det er litt vanskelig å skrive noe om "hele" meg, og ikke bare sykdommen min når jeg lever i en spiseforstyrret hverdag, så dere må gjerne stille spørsmål om hva som helst.
Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan, om det er om MEG, spiseforstyrrelsen, selvskading, skole, behandling,min historie....hva som helst:)

håper på mange spørsmål:) vet ikke når jeg svarer, men det blir muligens i slutten av helga eller starten av neste uke:)
Tjohei

~Lea Amalie~

planleggingshysteriet i monsterhodet mitt

Jeg har serriøst helt mangel på søvn jeg! Dette er 2 gangen denne uken av jeg døgner. CRAP!

Uansett så vil jeg fortelle litt om behovet jeg har for kontroll.
Greit nok at maten, vekta, blablabla skal være under kontroll, men i det siste må jeg planlegge alt, jeg må ha kontroll på alt som skal skje.
Dermed blir jeg ofte sittende noen timer å planlegge for å få alt til å klaffe, og ofte en plan B også.
Det har jeg gjort i dag. Jeg har planlagt alt jeg skal gjøre i hele helga, for at jeg på best mulig måte kan få dekt både mine friske behov, og sykdommens behov. Men faan, det er vanskelig når sykdommen krever så stor plass  hele tiden. I tillegg har jeg fått tilbud om å være med på bursdagsfest i helga, noe jeg har KJEMPELYST til, men som jeg ikke kan være med på fordi det "passer nemmelig ikke" med min tidsplan og behov.
Jeg er nettopp ferdig med planen for helga, og det er snart morgen, så jeg får vel stå opp å begynne på første punkt på Fredags-timeplanen.

Vil dere se den syke fuckings planen?

HER er den:

lørdag

søndag

mandag

lørdag

hele helga

morgendagen

Sick and tierd of control!

~Lea Amalie~

Jeg anbefaler alle triste hoder med SF, SE denne videoen... Jeg griner hvertfall(positiv)

Jeg vil gjerne dele en video, som betyr utrolig mye for meg. Til alle stakkars sjeler der ute, må se denne videoen.
Fordi denne videoen er Friske personer som gjennom rørende ord sier farvel til sin spiseforstyrrelser.
Jeg griner hver gang. Jeg blir bare så glad fordi det er mulig å bli frisk. Når jeg vet hvor vanskelig veien til frisk er, gir slike ord som på filmen, godt.

Jeg har faktisk vurdert å skrive et brev til spiseforstyrrelsen. Jeg tror jeg ville sagt alle disse tingene som i filmen, og litt til.

Hva synes du om filmen? ville du gjort noe lignende?

~Lea Amalie~

one word! gjett?

ONE WORD! 

AMBIVALENCE!

bah, dere skjønner..

~Lea Amalie~

I dag flyr jeg over bølgene

Jeg er... glad!
Ja, det er jeg faktisk. Det er så rart, så uvant, så underlig, så spesielt. OG SÅ GODT!
Jeg vet ikke hvorfor jeg er det, men jeg tror det har en sammenheng med at ting har letnet litt etter jeg feide stresset med karakterer, vurdering og lekser av skuldrene mine. Jeg er fortsatt på skolen, men jeg er det for å være sosial, og nå kan jeg være det. Og vet dere hva? Jeg er det. Jeg er ikke utmattet fordi jeg har brukt halve dagen på å prestere perfekt i skolearbeid, og det kjennes lettende.
Det er mange spørsmål i lufta for tida. Mange spør meg om hvorfor jeg er så mye borte, hvorfor jeg har blitt tynnere, om det går bra osv. Jeg svarer ærlig, jeg orker ikke å gå rundt grauten(som vi sier i Trøndelag).
Jeg føler at jeg kan være akkurat som jeg er nå, på skolen, og likevel bli behandlet som før.
Mange bryr seg, og det merker jeg. Det er godt, jeg kjenner alle støtter meg, og folk  tørr å snakke til meg og sier gode ord og følelser. "Du må bare bli frisk, du har så mye å leve for", "Du er herlig, og du fortjener ikke å ha det vondt", "jeg er der for der, uansett" etc.
Slike ord varmer, og gir meg håp.
Jeg er faktisk en person, og i dag føler jeg meg som en også.
Energien har faktisk vært på topp i dag også.
Energi + godt humør + håp = "frisk-Lea"

Siden det er så sjeldent, siden det er så etterlengtet, siden det er så godt, vil jeg prøve å beskrive følelsen i et lite håpefullt "dikt".

Over bølgene
Tynga, smerten, mørket har tapt
Lyset, håpet, gleden fant veien inn i det mørke dypet i dag.
Lettelsen er stor, jeg flyr litt.
Jeg svever over vannet, 
selv om bølgene er strie og kan lett dra meg under,
Så flyr jeg over bølgene,endelig.
Akkurat nå, i dette øyeblikk,
Er jeg fri..

Følelsen skal herved henges trygt på "Frisk-knaggen".
Til alle krigere, dere kan også fly over bølgene<3
~Lea Amalie~

Jeg savner den å være den jeg var, hvem nå det var..

Jeg sitter å ser på bilder fra i fjor. På bildene ser jeg ei jente, jenta er meg. Er det?
Men jeg hadde jo vondt i fjor også, og denne jenta smiler, hun lever, hun sprudler.
Jeg tenker på hvor sinnsykt moro jeg hadde det på den tida, selv om jeg hadde bulimi.
Jeg husker glimt av følelsen "jeg driter i det, og stikker å har det gøy istede". Jeg valgte ofte livet ovenfor bulimien. Hva om jeg kunne gjort det nå?

Jeg leter etter hvem jeg er. Men når jeg ser tilbake på disse bildene, ser jeg litt hvem denne jenta kan være og hva hun var.

Hun var:

utrolig energisk,vimsete,hyper og oppmerksomhetssyk

Hun var veldig kreativ, morsom, uforutsigbar og ablegøye

Hun var partyløve

Hun gjorde akkurat hva hun følte for, hun elsket å synge, og var fri

Hun var linselus

Og hun elsket sommer og sol

Og hun var glad(stort sett)

Så hvor ble det av denne jenta? Hun hadde det jo bra, eller var dette bare mange masker?
Jeg tror hun var glad, og var i ferd med å finne seg selv.
Da hun skulle ta siste kamp mot spiseforstyrrelsen, slo den kraftig tilbake.
Den slo meg så kraftig tilbake, at jeg sitter her 13 kg mindre, vet ikke hvem jeg var eller er, og er fanget igjen.

Hei du, monstersykdom! Du skal ikke få felle meg, Jeg skal vise deg hvem jeg er. jeg skal vise at jeg kan bli sterkere enn deg. jeg skal rett å slett kvitte meg med deg, slik du kvitter deg med meg nå.
Så PASS DEG! For jeg er snart klar... Snart skal den store kampen begynne... Og jeg vet hvem som vinner.
En Ny LEA, ei jente som har funnet seg selv, ei jente som er klar for å leve, ei jente som er klar for å oppfylle drømmene sine, ei jente som er FRI!
Fri fra deg!

Jeg skal bli fri! Det skal jeg klare, for det er det eneste jeg ønsker nå!
~Lea Amalie~

Bup, Medisin,Sol og endringer + en grei dag

På tross av null søvn i natt, har dagen vært merkelig bra. 
Har ikke vært trøtt i det hele tatt egentlig, noe som bekymrer meg litt, for det kan umulig være normalt. (eller?)
Jeg fikk vertfall raklet meg til skolen og var der frem til lunsjpausen. Alt gikk veldig greit, på tross av angst, tanker og monstere + null søvn. Utrolig nok!

Jeg hadde time på bup kl.14, så jeg unnet meg en liten shoppingrunde først. Fikk kjøpt et par varme sko til mine stakkars frosne føtter + at jeg fikk unnagjort litt innkjøp av mat til helgen. Jeg blir roligere utover uken hvis jeg vet at maten og kontrollen ligger i skuffen min(monstertvangstanke). Jeg fikk også luftet kropp og hode litt med en spasertur med et etterlengtet glimt av sola mens jeg ventet på timen, og det gjorde veldig godt. Herligst var det å se sola igjen, for det er en stund siden sist. Så takk skjønne sol, for at du skinte litt for meg i dag.


Samtalen på bup gikk også ganske greit. En grundig oppsummering av ukas hendelser som monstersykdommen har forsynt meg med var godt å få ut av hodet. Jeg fortalte hele greia med Tirsdagens brølinger, Besøket på Rkfs, utfordringer generelt, den tunge helga, og om mine tunge tanker, tvangstanker og angst.
Det var godt å få det ut, for hele denne suppa av en destruktiv runddans gjør meg både usikker, forvirret og redd. Behandleren min var veldig klar på at spiseforstyrrelsen har blitt mye sterkere, og det medfører alle disse tingene jeg opplever for tida. Det er veldig tungt for meg. Angsten, smerten, følelseskaoset, tankekaoset, tvangstankene og spisemønsteret mitt gjør at det meste av friskhet er minimalt, og det fortsetter og fortsetter i gal retning. Siden jeg ikke har kontroll på handlingene mine og tankene mine, var vi greit enige om at dette var bekymringsfullt. Vi kom fram til en løsning(etter mye ambivalens, Nei fra sykdommen, og angst).
For å lette litt på trykket, og prøve å redusere tvangen og angsten SKAL jeg prøve noen medisiner.
SKUMMELT! kontrolleeeen! (dumme sykdom)
Jeg skal prøve, men jeg må ærlig innrømme at en stor del av meg kjemper i mot. Mr.Monster ønsker ikke å dempes på noen måte. Alternativet var muligens innleggelse og bli tatt fra all kontroll.
Det ønsker jeg ikke, Jeg må bare prøve å svelge de pillene, uten å tenke.
Kanskje vil det hjelpe? Kanskje ikke... Noe må gjøres.
Igjen, Sykdommen ønsker ikke det. Men det var vel ikke noe nytt?

Uansett, formen er relativt bra, humøret er bedre enn forventet, og jeg har det greit(greit er bra).
Kanskje det var sola? Kanskje sola klarte å tenne noen små lys inni meg.

Takk skjønne sol<3
~Lea Amalie~

Livet er et barn som må vugges i søvn- nope - Barnet er sykt, og ingen vugge kan vugge det i søvn..

Jeg har lånt noen sitater fra denne fargerike ordsiden. 
Jeg trengte noen sitater om søvn. 


Søvn ja, et av de viktigste behovene et menneske trenger. 
Noe jeg rett og slett sliter noe forferdelig med å dekke.
- - - - -
Hvorfor? 
-Jeg er redd for å sovne, fordi monstrene kan gi meg mareritt, smertefulle,angstfulle og triste mareritt.


-Jeg får heller ikke sove, fordi i våken tilstand gir monstrene meg et virkelig mareritt. 


-Jeg kan ikke sove fordi jeg er redd og engstelig for alt. 
Alt som skjer med meg for tida, alt som skjer rundt med for tida, alt som skjer rundt meg som jeg ikke kan ta del i. Samvittigheten er vond. Jeg ønsker så sterkt å være der for alt og alle, gjøre morsomme ting som jeg elsker sammen med gode venner, være sammen med kjæresten min(så inderlig), og støtte min kjære mor i sin kamp. 
Jeg ønsker det så inderlig, men jeg klarer ikke å være tilstede for alle andre, når jeg ikke er tilstede i meg selv.


Jeg har det vondt på alle mulige måter akkurat nå. 
Samvittigheten for mine kjære, anoreksiens straff ankom i dag etter helgas BP, Min kjære hadde det vondt i dag, skyldfølelsen jeg har for at jeg gjør dette med meg selv, og at de jeg er glad i har det vondt, fordi de ikke kan gjøre noe med det. 
VONDT!


så var det disse sitatene da. 


"barndommen er fornuftens søvn"


-Dette stemmer sikkert bra for de aller fleste. Men tenk på de som har eller hadde en vanskelig barndom. hvor blir det av fornuften da? 
I mitt tilfelle: Anoreksia Nevrosa i en alder av 12. Jeg er nå 17 år og føler ikke at jeg har noe som helst fornuft. Min barndom var i begynnelsen en drøm. Jeg var ei trygg, livsglad og fornøyd liten pike.. Men senere ble denne jenta mindre trygg, mindre livsglad, og ikke fornøyd med seg selv og sine prestasjoner. Jeg klandrer ingen. Jeg klandrer tilfeldighetene. Jeg klandrer meg selv for at jeg valgte en løsning på problemene, en løsning som har gjort til at jeg sitter i fangenskap av store monstre som nå styrer livet mitt. 
Løsning eller straff? velg selv. 


Så for de som hadde en fin barndom, ender heldigvis opp med både fonuft, liv og glede. 
For oss som sliter enda i dag, håper på å legge monstrene bort, for å finne liv, finne seg selv, og finne friheten. 




"Livet er en sykdom som må lindres av søvnen hver sekstende time.
Den er et smertestillende middel. Døden er botemiddelet" 
-Denne var vanskelig og lett. For meg er livet stort sett preget av sykdom, Der selv søvnen er syk. Mitt smertestillende middel er håp,tro og kjærlighet. Døden er en løsning på sykdommen, men ikke min løsning. JEG bruker mine smertestillende midler til å finne livet. 




"Livet er et barn som må vugges i søvn" 
-Barnet er sykt, og ingen vugge kan vugge det i søvn. 


- - - -


Så til problemet: Jeg får ikke sove! Jeg er lei av å ikke få sove! Og jeg er enda mer forbanna og sint på dette monsteret som ikke gir meg søvn,liv,glede og meg selv.




Beklager, rotete innlegg, men jeg er sinna!


~Lea Amalie~

Punktum + en gledestanke

Helga er over, og tanken på det gjør det hele litt lysere. 
Det har vært en tung helg, med tanke på både ensomheten, tvangstanker, tunge tanker og det forferdelige været ute. Når det er sagt, håper jeg virkelig at den sistnevnte forbedrer seg utover uken, og de andre tingene håper jeg også slipper litt taket. En ting er sikkert, det er ny uke og nye muligheter. Det i seg selv er utfordrende å tenke på, men samtidig godt.
Greit nok at jeg føler meg ganske "crappy" i form av skam, kvalme, utmattelse og andre "bivirkninger" av bulimihelg, men akkurat nå i dette tidspunktet VELGER JEG å tenke på at det er over for denne gang, og at jeg står foran ei ny uke med (som sagt) nye muligheter. Jeg har lyst å prøve å utfordre, trosse og kanskje pirke litt borti monsteret, og være forberedt på eventuelt knyttnever tilbake. Altså prøve å stå i "straffen" som monstersykdommen leverer. Jeg har lyst til å prøve.
PUNKTUM!

Ellers vil jeg dele en gledetanke(faktisk). I morgen har jeg og min kjære vært sammen i 1 år. 
Det har vært et utfordrende år, hvertfall de siste månedene. 
MEN, gud så glad jeg har blitt i han. Han er det beste som noen gang kunne ha skjedd meg, og vi har virkelig gjort mye dette året som har gitt med utrolig mye. 
Det er vanskelig for både meg og han å holde fast på styrken i et forhold, når monstersykdommen stadig befinner seg imellom oss. Han er en ren definisjon på hva tålmodighet, styrke og ekte kjærlighet. 
Han kjemper kampen MED meg, og ingen ord kan beskrive hvor takknemlig og godt det føles å vite det. 
Kjærlighet er en rar ting, men herrejesus hvor sterk den er. Jeg er sikker på at den vil være med på min seier mot denne sykdommen, selv om det krever MYE tålmodighet, styrke, energi og tårer. 
Jeg vil bare si til min kjære, at JEG elsker han, og jeg vet at når jeg finner meg selv vil den følelsen fylle det rommet som sykdommen nå fyller. Takk for at du går med meg,kjære. 

Ønsker alle en god ny uke- grip mulighetene og tiden med positiv innstilling. Ivertfall prøv!

<3

~Lea Amalie~

Tenke-gruble-kjenne-DAG

Tenker, grubler, kjenner....

Er så sliten og trøtt

Men tankekverna går og går...

Jeg vil sove, jeg vil hvile, jeg vil ha ro...

Men i hodet mitt er det aldri ro.

Forbannede monstre, BORT MED DERE!

Tenker, grubler, kjenner...

OG HÅPER...

Jeg håper fortsatt, drømmer fortsatt, kjemper fortsatt.

I dag har det vært en litt tung dag. En sånn dag der man kun tenker og grubler over alt som skjer i hodet og rundt en. Jeg har tenkt fram og tilbake på hva jeg skal gjøre framover. Jeg kan ikke fortsette å leve slik som jeg gjør nå. Det er for tungt, for smertefullt, for ensomt, for lite friskt.

Jeg har enormt lyst å sparke alle monstrene i meg til en viss plass, og bare trosse alle tvangstanker, alle monstre, alle vonde følelser og tanker. Jeg har så lyst å leve. 

Men disse tankene dukker bare opp i små glimt, og er umulig for meg å gjøre til handlinger akkurat nå.

Jeg savner livsgleden min, motet mitt, gleden min, friskheten min og viljestyrken.

Nå er jeg så fanget i Anoreksiens tanker, at slike følelser og egenskaper er så svake.

De er ikke borte, jeg kjenner de dukker opp innimellom. De dukker opp i glimt, og i drømmene mine.

Jeg drømmer mye. Drømmer om at ting skal bli bedre og om friheten.

Bare noen få ord som kom klarte å krype seg ut av hodet mitt, på tross av hvor fullt og tomt det kjennes ut.

Nå er planen å prøve å sove litt, få igjen litt krefter og energi.

God natt<3

~Lea Amalie~

Jeg døgner.."ZZzzZz"

Jeg har visst døgnet... 

Jeg fikk ikke sove i natt, så føler meg litt som en zombie her nå.
Jeg ble trøtt først i 5-tia i morges, og da var det for sent å sove, for jeg skulle opp kl. 08.00 nemlig.

Okei, dette er kanskje helt uforståelig for alle andre, enn det kreket som har bosatt seg inni meg- altså spiseforstyrrelsen. MEN jeg stod opp så tidlig fordi jeg hadde en plan.
En plan på hvordan denne dagen skulle gå. Dagen skulle gå, med minst mulig skam og skyld osv.
Dette handler selvfølgelig om mat, om overspising og oppkast og bulimi. ÆSJ!


Jeg klarer ikke å styre og ordne med all den maten jeg har tenkt å spise foran andre.
I dag måtte den tilberedes, og det kan ikke skje foran de andre i huset.
Akkurat nå er alle på jobb, så jeg har laget to pizzaer, ristet et helt brød, laget salat til pizzaen,
stjelt bremykten og dressingen fra kjøleskapet, OG plassert alt i en kjølebag oppe på rommet mitt.
Nå har jeg all "ekstramaten" klar for helga.
Jeg trenger ikke å stå foran de andre å skamme meg for hver minste kalori jeg tilbereder. De vet ikke om det.

Hvem er det jeg lurer? JA,jeg vet. Meg selv. 
Men skamfølelsen av å sitte på kjøkkenet og overspise MED publikum er ikke noe alternativ i dag.
Monsteret i hodet mitt har også fortalt meg at jeg ikke må spise før de andre kommer hjem å lager middag,
og da må jeg spise sammen med dem, før jeg hiver meg løs på kjølebagen.

Dette er tvangsritualer, og jeg hater dem. JEG HATER AT JEG MÅ GJØRE DETTE!

Alternativet hadde kanskje vært at jeg hadde sovnet klokken 5 i morges, og sovet fram til middagen.
Men  neida, En tanke og ordre fra monsteret er handling for meg.

Siden jeg nå er ferdig med alle ritualer fram til middag, føler jeg veldig for å sove...Virkelig!
Men igjen, jeg har mye og gjøre ellers i dag også. Så vi får se.

Skjønner dere at jeg er lei?
~Lea Amalie~

Natt-tankekverna kakker på døren.

Det er midt på natta, og jeg får ikke sove. 
Ligger å grubler og tenker og spekulerer lar tankekverna kverne som vanlig.

Først vil jeg bare få takke for de fine kommentarene jeg fikk på det forrige innlegget. De betydde mye, og gav meg mye håp og ro. Takk Lenemerete,  heltinne og nadja. 

Ellers ble kvelden litt bedre enn  forventet. Etter jeg var ferdig med mitt, koste jeg meg med hekling og film.
"Miss Undercover" med Sandra Bullock er alltid en gledespreder.
Nå som jeg ikke får sove, er det en ny film på gang.
 "Love and other drugs" heter den og sender på kino i disse dager.
Takker for at internetten kom jeg:)

Håper jeg får sove snart. Jeg skal opp tidlig i morgen for å utføre tvangsritualer, skjønner dere.
Patetisk komisk hele greia egentlig.
Men men, Thats life. (mitt liv vertfall)

Håpet har jeg fortsatt<3


~Lea Amalie~

Runddans i mørket... fortsatt

Jeg har prøvd og strevet i hele dag for å finne ord. Ord som beskriver hva jeg føler,
men det er ikke lett, når jeg ikke vet.

Jeg skjønner ingenting av hva som skjer inni meg eller rundt meg. Jeg vandrer rundt omkring i huset i pysjbuksa og ullgensere i fleng, redd for å fryse fast, redd for å besvime, redd for at noen skal si noe til meg for jeg klarer ikke å reflektere og skjønne noe av hva som blir sagt eller hva jeg skal svare. Det er så mye som er skummelt i dag. Det skumleste er innsiden av meg. Jeg føler meg så tom, men samtidig så full. Jeg er bare...fanget i meg selv..

Frustrerende egentlig... Her sitter jeg og ser på gamle bilder fra tider hvor jeg hadde det så bra. For eksempel for et år siden, da jeg gjorde hva jeg ville, og levde. Jeg var lenket til bulimien, men den krevde ikke så mye på den tida. Så lenge jeg fulgte bulimiens regler og rutiner, kunne jeg gjøre hva jeg ville ellers. Og det var levelig.
Hvordan endte jeg opp her?
Totalt fraværende, usosial, redd, skrøpelig og anorektisk. Det er vondt å tenke på. Jeg vil være glad, jeg vil leve. Om det er med skam pga bulimi, så er det bedre enn dette. Her er alt så ensomt og vondt. Alt er vondt, for ingen glede kommer inn.

Jeg vil gråte, jeg vil skrike og rope, jeg vil føle... Men alt jeg kjenner, er stemmen til det store avskyelige monsteret inni meg. Stemmen er så sterk og høy, at den tar all plass.
Jeg ønsker meg sol, sommer, sommerfugler og varme. Glede og frihet i hele kroppen.
Ah, jeg er serriøst helt utrolig dum. Hvordan kunne jeg la dette gå så langt. Jeg visste at anoreksien ville lure seg innpå, og fange meg igjen. Jeg visste at jeg balanserte på knivblader, og ikke burde høre på anoreksiens stemmer. Men hva skulle jeg gjort? Skammen fra bulimiens monster var så vond og smertelig. Hva skulle jeg gjort? Jeg var uansett fanget, og det er jeg fortsatt.

Beklager sutreinnlegget, men jeg prøver å få en liten forståelse for hva som skjer inni meg.
Dessuten er jeg langt nede pga at det er helg. Helg betyr tvangstanker og bulimi. Slik er spisemønsteret mitt nå. Jeg er fanget i et spisemønster som gjør alt verre. Anoreksi i uken, bulimi i helgene. En evig runddans som gjør at pilen peker nedover. Men hva skal jeg gjøre? Jeg er så liten og svak.

Jeg håper så inderlig at noe magisk og mirakuløst skal skje snart, så jeg kan kjenne litt glede.
Vel, jeg prøver ikke så mye heller, men det er sannelig ikke lett i min situasjon.
Tips?

~Lea Amalie~

En hvit rose

En hvit rose prøver å spire

Den streber etter vilje, håp og livsglede,

slik at den kan blomstre seg fargerik og sterk

En hvit rose kjenner sine rustne roseblader falle

Den klarer ikke å ta vare på dem

Rosen trenger vann og næring,

Men det er stadig tomt for blomsterkraft

Rosebladene faller

Den hvite rosen trenger kraft

Hvor er kraften?

Ikke la den hvite rose visne...

Jeg vet hva jeg må gjøre, men hvorfor skal det være så forferdelig vondt og vanskelig?

(bildet ble litt lite, så jeg skrev diktet ved)

~Lea Amalie~

Fanget i det mørke dypet

Fanget

Jeg er alene i et mørkt og dypt dyp.

Jeg ser et lys skimte noen ganger der oppe, men det er alt for langt oppe til at jeg kan nå det, 

dessuten er mine hender og føtter bundet, så jeg kan verken strekke meg eller gå etter lyset.

Det er så mørkt her, og det er så ensomt.

Jeg er fanget av store monstre, som er sterkere enn meg. 

De styrer meg og gir meg smertefulle følelser. 

Jeg finner ingen vei, de vil ikke slippe meg.

De holder meg fanget i denne vonde tilværelsen.

Hvis jeg prøver å nå lyset, straffer de meg med stormfulle følelser som ødelegger meg og mitt hjerte.

De straffer meg med skam, smerte, og vonde tanker.

Det er så ensomt og jeg er så redd, for jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut. 

Monstrene tar livet av meg.

De piner meg levende, og smertene er store.

Jeg ser hender av kjærlighet der oppe, men hendene mine er bundet. 

Jeg når dem ikke, selv om jeg ønsker det så sterkt. 

Jeg vil at de skal hjelpe meg opp av dette mørke dypet, og gjøre meg fri.

Monstrene brøler og skader meg, og vil at jeg skal slippe lyset ut av syne for alltid. 

De vil at håpet mitt skal slukkes, og at jeg skal overgi meg drømmer og håp for å dø.

Noen ganger ville jeg gjort alt for å slippe disse smertene, ensomheten og det evige fangenskapet, selv døden. Da er jeg ivertfall fri.

Men jeg holder fast på lyset og hendene der oppe. 

Jeg slipper de ikke ut av syne, for det er de som gjør at jeg fortsetter å kjempe, 

selv om jeg føler meg dødsdømt og fanget. 

Jeg håper og drømmer om at jeg en dag vil klare å strekke meg langt nok, 

slik at jeg når de kjære hendene der oppe.

Jeg håper…

(Bildet er googlet, men redigert av meg)

~Lea Amalie~